«Nynorsken: Norges helligste ku» Analyse

Analyse av «Nynorsken: Norges helligste ku»

Innledning
Sanna Sorromaa skrev leserinnlegget «Nynorsken: Norges helligste ku» som ble publisert i VG. Den var skrevet til alle Norges beboere og nynorskfanatikene.

Sorromaa utnytter kairos, at hun bruker mulighetene som er i situasjonen. Ved å skrive et leserinnlegg, når hun ut til flere.

Debatten om nynorsk har pågått i årevis. I den argumenterende og ekspressive teksten forteller Sorromaa at innbyggerne Norge ikke trenger å lære seg begge målformene, fordi det er en gjensidig forståelse.

Ingen nynorskbrukere og bokmålsbrukere har problem med å forstå hverandre. Sorromaa vil at man ikke skal tvinge på andre en språkform bare en selv elsker.

Hun har en humoristisk holdning der hun latterliggjør hvordan nynorskfanatikere presser språket på befolkningen. Formålet med teksten er å vise at man ikke trenger å lære begge skriftspråkene.

Utdrag
Skribenten, Sanna Sorromaa, vil nok virke for de fleste ganske så ukjent. Og vil da ikke ha så sterk etos. I teksten står det at hun er «finne, feminist og skribent».

Som skribent styrker det etosen, hun er dermed flink med språk som er relevant for teksten. Sorromaa skriver at hun vokste opp i Finland, og forteller om hvordan det var å måtte lære seg et minoritetsspråk som ikke mange snakket i Finland.

Dette sammenlignes med Norges obligatoriske nynorsk og bokmåls undervisning. Da Sorromaa flyttet til Norge, ble det tospråklige Finland satt i perspektiv.

I Norge trengte man bare å lære seg en variant av sitt morsmål. Likevel syntes hun det var unødvendig å lære begge to. Hun har ikke særlig sterk etos med tanke på skrivemåte men kan anses som troverdig.

Det viktigste virkemiddelet av mange som Sanna Sorromaa bruker er verdiladde ord. Sorromaa håner «Norges helligste ku» ved hjelp av ordvalgene.

Ord som «galskap», «patetisk» og «latterlige» blir brukt i omtalen hennes om språkformene. Sorromaa skriver nedverdigede argumenter om nynorskfanatikerne og «tospråkligheten».

Ordene Sorromaa bruker for å beskrive språkformene gir negative konnotasjoner. Hun bruker dem til å skrive negativt om Norges språk.

Sorromaa skriver om «Stakkars flyktninger» som må lære seg nynorsk. Ved bruk av ordet «Stakkars» forsterker hun negativiteten der flyktninger må lære seg nynorsk.