Innledning
Jeg skal analysere utviklingen i Norge og Tyskland i mellomkrigstiden og deretter utforske hvorfor nazismen fikk fotfeste i Tyskland, men ikke i Norge. Fokus vil være på årsakene bak denne forskjellen.
Jeg vil først beskrive grunntankene i nazismen, etterfulgt av en grundig gjennomgang av perioden mellom de to verdenskrigene i de to landene. Jeg vil vurdere faktorer som økonomi, samfunn, politikk, kultur og åndelighet som påvirket utviklingen.
Til slutt vil jeg sammenligne utviklingen i de to landene og identifisere mulige forklaringer på hvorfor nazismen fikk en sterkere innflytelse i Tyskland.
Jeg har også til hensikt å presentere mine egne refleksjoner rundt hvorfor resultatene ble så ulike i Norge og Tyskland. Begrepet nazisme er et resultat av sammensmeltingen mellom nasjonalisme og sosialisme.
Nazismen, også kjent som nasjonalsosialismen, inkorporerer elementer fra den sosiale tankeskolen på den tiden, kombinert med en fremtredende betoning på nasjonalisme og troen på den germanske rasens overlegenhet.
Ideologien til nazismen trekker mye inspirasjon fra Darwins prinsipp om overlevelse av de mest tilpassede, der de sterke anses for å dominere de svake. Adolf Hitler spilte en sentral rolle i utformingen av nazismen, og han er mest kjent som dens fremste skikkelse.
Sentralt i nazismen står også ideen om å bevare den germanske/ariske rasen i sin reneste form ved å unngå rasemessig blanding og til og med tilintetgjørelse av visse raser.
Nazismen fordømte grupper som homofile, psykisk syke, intellektuelt utfordrede, og personer med arvelige sykdommer. Ifølge Hitlers doktrine måtte den jødiske rasen utryddes, samtidig som individer av den ariske rasen oppmuntres til å få mange avkom for å øke sin tilstedeværelse.
Nazismen hadde en dyp skepsis til demokratisk styresett og forespråket heller en autoritær leder som tar endelige avgjørelser. Denne lederen trengte ikke nødvendigvis å bli valgt av folket, men ble forventet å vise enestående lederkvaliteter.
Utdrag
I 1930 opplevdes et nasjonalt høydepunkt som satte sitt preg på politikken, mediene, reklamen, skolebøkene, litteraturen, symbolene, ritualene og 17. mai-talene, samt flere av ideologiene.
Mange assosierte det norske folket med demokratisk styresett og likhetstenkning, og dette gjorde at minoritetene i landet i stor grad ble oversett og akseptert.
Samtidig eksisterte en aggressiv og konservativ nasjonalisme med ekstremister som avviste demokrati og fellesskap som fremmed og ukarakteristisk for norsk identitet. Noen av disse ekstremistene betraktet visse minoriteter som en trussel mot samfunnet.
I tillegg til dette var Arbeiderbevegelsen i perioden 1914-1935 en antinasjonal bevegelse, men da de allierte seg med Bondepartiet i 1935, endret de holdning og innså at deres virkelige fiender ikke var hverandre, men snarere den økonomiske liberalisme og de frie markedskreftene.
Legg igjen en kommentar