Naturen og byen

Innledning
I tekstene ”Det lysnet i skogen” av Jørgen Moe og ”Byen” av Sigbjørn Obstfelder blir detskrevet om naturen og fortellerens forhold til den, men også til byen. Når man ser nærmere på de to utdragene kan man se forskjeller og likheter i både innhold og form.

Jørgen Moe var aktiv under romantikken, mer spesifikt nasjonalromantikken, kanskje mest kjent for å ha reist rundt og samlet norske eventyr med Peter C. Asbjørnsen.

Nasjonalromantisk diktning er særlig preget av inderlige følelser ovenfor sitt fedreland og dens natur. Det aktuelle diktet ble gitt ut i 1850 og viser mange romantiske trekk.

Det handler om et lyrisk-jeg som er i skogen og ser på bygda der jeg-et bor. Det står videre om en by som gir fortelleren savn mot naturen.

Utdrag
En ting som inspirerte romantikken i en viss grad var opplysningsfilosofen Rousseau sine sivilisasjonskritiske tanker.

At menneske bør vende tilbake til naturen. Det er der de hører hjemme. Dette er noe vi finner spor av i begge utdragene.

I Moes dikt blir byer beskrevet som ”myldrende” og det er kanskje rimelig å si at naturen blir oppvurdert til fordel for byer.

Og i Obstfelders dikt får det lyriske jeg-et mer og mer angst av å være i byen. ”Er dette mine brødre, menneskene?” spør jeg-et seg og viser på den måten sin forbauselse over hva byen har gjort med folkene der.

Et annet poeng Rousseau kommer med i tråd med dette er framstillingen av barn som rene og sanne mennesker.

De er enda ikke påvirket av byens mas og press. Det poenget blir stilt fram ved fortelleren i ”Det lysnet i skogen” sin lengselen etter ”barndoms grønne daler”.

1 Welhaven. ”Diktets ånd”. Strofe 8
Fremmedgjorthet er et viktig tema i ”Byen” og i nyromantikken og modernismen som epoke.

Det lyriske jeg-et føler ikke den hører hjemme i byen og med personene der. ”Jeg ser dem sitte langs veggene, de snakker ikke til hverandre, de smiler ikke til hverandre.”

Dette er tankene til en person i forundring. Man kan nok med god sannsynlighet mene at jeg-et er både redd og forskrekket over det den ser.

Det skaper angst i jeg-et, som blir en gjentagelse i hele diktet. Et annet eksempel er ”de piskes av sin egen skygge” som presenterer mangelen på logikk hos disse menneskene.