Innledning
En stor dag, en stor kamp. Mye på linja, mye en kan tape. Dette er så og si den viktigste dagen i hele mitt liv. Liverpool mot United, rene thrilleren. Kan ikke tro dagen er kommet.
Limt fast i sofaen sammen med Judas. 1 meters mellomrom, om 90 minutter er det en vinner og en taper. Taperen blir offer for mobbing i 3-6 virkedager. 3-6 heler virkedager hvor det er et rent helvete.
Utdrag
30 minutter senere, 1 minutt på overtid. James mot den nederlandske mur. James med føtter som er nærmere driller enn ben. Han er gjennom, bare den brasilianske kjempen igjen.
Jeg lukker øynene. Fløyta går, usikker på om det er over på den ene eller andre måten. Judas sitt stemmebånd sprekker. Det er over. 0-1. nederlag. 2 minutter igjen på ekstratid.
Vi trenger minst 4 for å spille oss gjennom en hel haug med djevler. Firmino den brasilianske danseren er alene med spanjolen David.
Firmino med 0 mål på de 4 siste kampene gjør at sjansen for at denne treffer nettmaskene like stor som at Heidi Weng kan telle hvilken runde hun er på.
Altså 0. 5 minutter inn i andre omgang og 2 meter ifra Judas senere. Ord utveksles innenfor 16 meteren og det dras fram ett kort. Lindelöf på et gult og Dijk på en advarsel.
Ballen ligger 3 cm til venstre for sentralpunktet til den snø hvite rundingen på djevelens side. Salah. Egypt sin konge. Liverpools gullgutt. Ballen treffer hjørnet raskere enn Northug kjører.
Jubel. Skrik. 6 banneord. Hele 3 meter fra noe annet levende tar jeg en slurp av brusen min. Hodet er tiltet bakover, men øynene er på skjermen. 86 minutter spilt og jeg er borte.
Min egen verden. Tanken på uavgjort er som å være på narkotiske stoffer (aldri prøvd dette). hvordan kan jeg leve på samme nivå som djevlene. Hvordan kan mitt himmelske lag være like dårlig som noen usle djevler.
Tanken skremmer meg. Aldri før i hele mitt liv har jeg følt denne følelsen. Ja okei, 1 poeng er bedre enn ingenting. NOT. Det er som at du skal dele din pose med chips med søsknene dine.
Legg igjen en kommentar