Masken

Innledning
Jeg stirrer på en dyster silhuett i speilet. Hva har skjedd med meg? En tåre glir sakte nedover kinnet mitt. Jeg lener meg frem og tar tak i den rosa kjolen.

Mine fingre glir over detaljene, den er så vakker. Fargen er skarp, paljetter slynger seg rundt halsen og små blomster krøller seg i hjørnet.

Jeg husker første gang jeg hadde den på altfor godt. Jentene fortalte meg at guttene stirret på meg. Jeg var ikke sjenert når jeg responderte.

Jeg oppførte meg som om det var en selvfølge at alle skulle se på meg, som om jeg skulle være midtpunktet. Jentene var ofte misunnelige på meg, det kunne jeg føle.

Gutta fløy rundt meg som fluer. Jeg kunne velge hvem jeg ville, spesielt den kvelden. Jeg følte at noe mer spennende var i vente, noe som ville komme til min fordel. Det jeg ikke visste var at denne kvelden ville forandre hele livet mitt, og meg som person.

Utdrag
På skolen er det så stille som vanlig når jeg kommer sent. Alle sitter på plassene sine, og mitt første blikk går til Greger.

De blå øynene hans skiller seg ut fra den mørke huden. Det er noe ved ham som jeg liker. Ansiktet hans er som porselen, og personligheten hans reflekterer det samme.

Men å måtte se ham hver dag er nesten tortur. Det er hans skyld at min selvtillit har blitt ødelagt. Jeg var så dum og trodde virkelig at han hadde følelser for meg.

Han var drømmegutten, men ikke lenger. Jeg skjønner ikke hvorfor ingen reagerer på det han gjorde. Greger er den mannlige versjonen av hva jeg var, den selvsikre typen med jentene surrende rundt seg.

Jeg kjenner at noe bygger seg opp inni meg, og han sitter der bare som om ingenting har skjedd. Fra nå av kaller jeg ham "stålmannen".

Jeg hilser på alle som vanlig og smiler bredt. De som kjenner meg, ser meg som en gledesspreder, men for andre ser jeg bare ut som en emosjonell person. Ingen vet hvem jeg egentlig var.

Jeg setter meg stille ned ved siden av Lise etter å ha prøvd å få frem en sol i meg selv. Jeg vil ikke trekke noen oppmerksomhet.

Før ble vi kalt tvillinger. Vi gikk rundt i de samme klærne, hadde langt, blondt hår, elsket gutter og håndball. Håndball er det eneste jeg har igjen av meg selv nå, men det er ikke det samme lenger.

Etter kvelden hvor jeg bar den rosa kjolen, begynte jeg å spille som keeper. Det var ikke det jeg ville, men det var en måte å unngå å vise mine bare legger og korte armer. Jeg må takle smertene hver gang ballen treffer meg i sidene, men det er bedre enn at alle ser det.

Etter hver kamp jeg spiller, begynner det å regne. Det er merkelig. Jeg vil skrike og få ut all min frustrasjon. Jeg ønsker mest av alt å være en person uten smerter.