• Norsk
  • Utdanning: Vg2
  • Karakter: 5
  • Ord: 4114

Innledning
Søvnløshet holder deg våken mens du stirrer tomt opp i taket. Hjertet ditt banker raskt og hendene er kalde og klamme.

Du reiser deg skjelvende fra senga og begynner å gå frem og tilbake på gulvet. Tankene svirrer rundt i hodet ditt, og du har hatt mange netter som denne.

Du føler at noe forferdelig kommer til å skje, og du kan ikke bare føle det - du kan se det klart for deg med ditt indre øye. Du vet at tiden er knapp, og at du må gjøre noe, men hva?

Du har ingen til å spørre om hjelp, og ingen som kan redde deg fra det som kommer til å skje. Du føler deg maktesløs og redd... Men det er greit.

Hold fast på den følelsen. Du er klar til å lese denne historien. Du er klar til å ta på deg den sorte masken...

Utdrag
En ettermiddag satt vi og bladde gjennom en haug med gamle gjenstander. "Hva skal faren din gjøre med alt dette?" spurte Katrine. "Han vil se gjennom alt sammen for å finne ut om noe er verdifullt," svarte jeg.

"Huset er over hundre år gammelt, og jeg tror de som bodde her var ganske rare. De har ikke kastet noe!" Plutselig ropte Martin og pekte på en haug med pappesker.

"Gamle brettspill! Ludo, Hinderløp, og Pah-Cheesi. Hva slags spill er dette?" Han blåste støvet av den øverste esken og begynte umiddelbart å nyse.

"Noen av disse kan være verdt mye penger," sa Katrine ivrig. "Jeg vedder på at noen av disse spillene er minst hundre år gamle."

Martin fortsatte å nyse, og jeg påpekte at det var skjorten hans som luktet muggent, ikke spillene. Julie og Katrine lo, og Martin prøvde å bryte og bokse med meg, noe jeg ikke var så begeistret for.

Selv om jeg liker en god spøk, var jeg ikke interessert i å bli overmannet av Martin, som var mye større enn meg.

Katrine hadde funnet en av skapene og ropte overrasket ut til de andre: "Dere må komme og se dette!" Nysgjerrige strømmet de andre bort til henne for å se hva hun hadde funnet.

Det var et stort, firkantet kamera, og hun løftet det opp og trykket på utløseren. "Dette er virkelig kult!" utbrøt hun. "Jeg er sikker på at vi kan få masse penger for dette.

Jens, faren din burde vise alt dette til foreldrene mine. De har en antikvitetsforretning, og jeg er sikker på at det finnes masse verdier her nede."

Jeg så meg rundt og begynte å innse at det virkelig var mye verdifullt skrot her nede. Kanskje det var på tide å gå gjennom alt og se hva som kunne selges for en god pris?