Innledning
Maoriene er urbefolkningen på New Zealand. Sammenliknet med andre urbefolkninger, er de svært unge, de emigrerte østover til New Zealand fra de østlige stillehavsøyene (Polynesia) rundt år 1200 f. kr.
Hvor lenge de har levd på stillehavsøyene er derimot mer uklart, og noen (blant annet Thor Heyerdahl) mener at maoriene og polynesierne er av amerikansk-indiansk herkomst, og deler altså kulturgrunnlag med de amerikanske urinnvånerne.
Her utviklet de et stammesamfunn basert på forfedrene. Det sies at når maoriene ankom New Zealand, satt hver av stammenes forfedre i hver sin kano, og ettersom de slo seg ned på forskjellige steder, ble alle stammene ble helt adskilt fra begynnelsen av.
Utdrag
William Hobson (1972-1842).
Hovedproblemet var at selv om maoriene eide landet, kunne britene kjøpe det av dem. En kynisk gruppe engelskmenn spredte en nedlatende holdning blant kolonistene mot maoriene, og til tross for den offisielle kolonipolitikken, ble urbefolkningen snytt for landeområdene som egentlig var deres.
Formålet var at kolonistene skulle overta maorienes fruktbare landeområder. På 1850-tallet brøt det ut flere kriger mellom maoriene og engelskmennene, hovedsakelig på grunn av uenigheter om eiendom og jord.
Maorifolket var svekket etter egne stammekriger på begynnelsen av århundret, og befolkningen hadde blitt forminsket betraktelig.
Engelskmennene overtok stadig mer av landet, og de få maoriene som var igjen, isolerte seg. Rundt 1890 var antallet maorier sunket til det laveste noensinne, med kun rundt 40 000 igjen.
Dette skyldtes ikke bare krigene, men også sykdom, alkohol og oppløsningen av deres kultur og stammesamfunn.
På begynnelsen av 1900-tallet slo noen velutdannede maorier seg sammen for å redde maorikulturen. For å gjøre dette måtte de gjenopprette kontakten med hvite innbyggere.
Selv om mange maorier var sinte for hendelsene på slutten av forrige århundre, ønsket og kjempet flere maorier for en integrering i det nye samfunnet samtidig som de beholdt sin kultur og morsmålet maori.
Dette ønsket ble delvis oppfylt under den andre verdenskrig. Maoriske menn måtte på lik linje med hvite New Zealendere dra ut i krig.
Mens mennene var ute i krigen, flyttet maoriske kvinner til byene for å jobbe i fabrikker, og denne urbaniseringsprosessen fortsatte etter krigen.
I dag har antallet maorier i New Zealand økt til rundt 400 000, men de fleste har også hvitt blod i seg, og ekteskap mellom hvite og maorier er vanlig.
Maorienes opprinnelige livsstil er nesten helt forsvunnet, og de lever nå i stor grad det samme livet som hvite New Zealendere, bor i de samme husene og deltar på samme måte i samfunnet. Det kan derfor spørres om de fortsatt kan kalles to forskjellige folk hvis man ser bort fra det biologiske.
Legg igjen en kommentar