Ingenting er verdt det

Utdrag
Jeg vet at livet må gå videre.
Jeg vet at jeg må slutte å tenke på det å begynne på tenke nytt.
Men det er vanskelig.
Det er ikke lett.
Ingen kan hjelpe meg med det.
Jeg må klare det helt selv og det gjør det ikke lett.

Alle sier at jeg må gå videre.
Men jeg vil ikke gå videre.
Akkurat nå vil jeg bare ligge her.
Bare ligger her å føle.
Føle at jeg er levende.
Å ikke død, der tenkte jeg ordet igjen.
Død!
Det er ikke noe fint ord.
Død! Betyr at man ikke kan føle,
Aldri leve igjen.
Bare helt borte.

Jeg har tilbrakt de siste dagene liggende stille i sengen, uten å ha forlatt den en eneste gang. Jeg har ingen motivasjon til å gå ut eller å snakke med noen. Jeg føler at hvis jeg gjør det, vil de bare snakke om synden min og beklage det tragiske tapet av familien min. Smerten min er uutholdelig. Hvordan kunne de forlate meg, mamma, pappa og Siri?


Hvordan kunne de la meg være igjen, helt alene?
For det er det jeg er, helt alene, familien min er borte, helt borte.
Jeg vil ikke tenke det men jeg tenker det. Og jeg tenker det hele tiden!

Jeg har ligget her og tenkt det sammen om og om igjen. Inga har kommet inn med mat til meg iblant, hun prøver å prate med meg men jeg vet at egentlig så vil hun det ikke. Jeg hører henne gråte fra naborommet, jeg hører henne gråte i gangen og i stuen.

Bestemor har også bare grått, hele tiden. Bestefar og Jørn har bare sittet der og sett på tv og ikke sagt et ord. Huset er nesten helt stille bortsett fra all gråting og småprating mellom Inga og Bestemor.

Det rare er vel at jeg ikke har grått, ikke en tåre. Jeg bare vil være alene å tenke. Men egentlig vill jeg ikke tenke, for jeg tenker bare på det jeg ikke vill tenke på. Helst vil jeg bare forsvinne å dra dit mamma, pappa og Siri er.

Jeg vil ikke snakke med noen, Maja, Ida og Tina har ringt mange ganger for å prøve å prate med meg. Men ikke engang bestevenninnene mine forstår meg. Ikke nå. Jeg kan bare ikke snakke med dem, de har aldri opplevd noe som ligner dette.

Inga kommer inn som vanlig, hun banker forsiktig på døren. Men hun venter ikke på et svar, for hun vet at det kommer hun ikke til å få. Hun kommer inn med et brett, et brett med en stor tallerken spagetti og et stort glass cola.