Innledning
Henrik Ibsen startet arbeidet med å samle informasjon til «Kongsemnerne» i Kristiania i 1858, men skrivearbeidet ble fullført i Italia sommeren 1863.
Ibsen var kjent med Snorre Sturlassons og hans brorsønn Olav Kviteskalds dikt om kong Håkon Håkonsson og Jatgeir Torfassons dikt om hertug Skule, samt Sturla Tordssons Håkonssaga og kritisk historieforskning fra hans egen tid.
Til tross for dette, uttalte Ibsen ofte at han ikke var en ekspert på historie. Blant hans venner i Kristiania var det mange lærde historikere.
Utdrag
I 1864, det samme året som Ibsen satte opp sitt stykke på Christiania Theater på egen regi, utga den fremste rimsmeden på den tiden, Andreas Munch, et versedrama med tittelen «Hertug Skule».
Dette førte til historiske og estetiske debatter! Både Ibsen, Munch og andre fra samtidens kulturkrets var fascinert av den sterke og gåtefulle Skule Bårdsson, som på 1200-tallet var kongsbror, regent, jarl, hertug og til slutt utropte seg selv til konge - ett år før han falt.
Ibsen trodde at Skule drømte om all makt alene hver eneste natt. Vi vet også at Skule ofte holdt Norges skjebne i sin hånd på dagtid.
Men bak ambisjoner og maktbegjær plaget tvilene ham, og det gjorde ham til sin egen fiende. Som halvbror av en konge hadde han rett på tronen, men ikke like mye som Håkon Håkonsson.
I både den virkelige historien og Ibsens drama er Skule en motsetning til Håkon, som er nasjonens egentlige "helt".
I Norge under middelalderen var konger og aristokrater ganske frie med sin seksualitet, noe som førte til at det ble født mange kongsætlinger.
Håkon var en kongssønn, men han var født utenfor ekteskapet, mens Skule var født innenfor ekteskapet, men hans kongsætling-status kom fra morens side.
Den relativt nye katolske kirken forsøkte å fremme kongelig troskap til ekteskap, kirkelig kongelig vielse og andre tiltak for å skape fred i landet og øke kirkens og statens makt.
Stormenn og vanlige folk fortsatte imidlertid å tenke og handle ut fra regionale interesser og de mannlige og krigerske idealene i asatroen. I "borgerkrigstiden" ledet ulike kongsemner hver sine flokker, og Håkon og Skule var bare to av dem.
Legg igjen en kommentar