Innledning
I «Soga om Gisle Sursson» ser vi noen klare trekk som er typisk for norrøn litteratur. Sagaen handler om Gisle Sursson, som er lyst fredløs for et drap.
Han havner i kamp med dusørjegeren Øyolv Grå og hans menn. Allerede i motivet ser vi et gjennomgående trekk fra sagalitteraturen.
På den tiden var blodhevn sett på som en rettmessig handling, og Øyolv er mannen for jobben.
Fortellingen har en underdreven stil, der drap og grufullheter beskrives i korte trekk og med lite dramatikk. Tord, en av slektningene til Øyolv, får smake sverdet til Gisle.
Innholdsfortegnelse
Del B
Oppgave 1
Språklig sedvane
Utdrag
Etter mai-dagene i 1945, var det duket for en ny kamp. Samnorsk-reformen fra 1938 var ikke glemt, og etter at lykken hadde lagt seg, bevæpnet det norske folk seg med ordene. Det var klart for kamp for en annen frihet - friheten til å bruke sitt eget språk.
Det norske skriftspråket fikk i 1885 to likestilte fasiter. Det ene et resultat av en bondes vanvittige ambisjoner, og det andre fra en språklig demokrat fra Oslo Katedralskole.
Jamstillingsvedtaket fra 1885 er av de viktigste i vårt lands historie. Allikevel førte dette vedtaket til noen åpenbare problemer.
Det er dyrt med to skriftspråk og påfølgende byråkrati - det er tungvint. En språkpolitisk løsning fra Arbeiderpartiet var dette famøse «udyret», samnorsk. Praktisk skulle det innebære å putte inn østlandske dialekttrekk i begge språkene.
Dette ville føre til flere former, og etterhvert som folk begynte å bruke de, ville de gamle synonymene i henholdsvis bokmål og nynorsk visne hen. Noen av formene fra 1938 var valgfrie, andre ble påtvunget.
Dette var lite populært. I etterkant av krigen ville 4/5 nordmenn ha ett spåk i Norge, og 75% mente bokmål skulle være utgangspunktet.
Samnorsk hadde tilsynelatende enn viss appell, men språk er identiet. Når autoritære myndigheter forteller deg hvordan man skal bruke sitt eget språk, sitt eget tankeverktøy, blir det bråk.
Samnorsk polariserte også de to ytterkantene, bokmål og nynorsk. Språkene hadde hatt en lite forenlig tone i utgangspunktet. I front for Riksmålsforbundet, sto Arnulf Øverland.
Øverland hadde advart mot nazitene allerede i 1937. Han fortsatte med høylytt kritikk gjennom krigen og gjennom fangenskap i de tyske konsentrasjonsleirene. Krigslyrikken hans hadde motivert til motstand.
Da han kom tilbake til Norge, var han en mann med skyhøy etos. Han var en folk så til, og hørte på. Selv om Øverland var kommunist, valgte han å gå i mot arbeidernes parti i språkdebatten.
Legg igjen en kommentar