Faderen

Innledning
Den mann hvorom her skal fortelles, var den mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås. Han stod en dag i prestens kontor, høy og alvorlig; "Jeg har fått en sønn," sa han, "og vil ha ham over dåpen."

- "Hva skal han hete?" - "Finn etter far min." - "Og fadderne?" - De ble nevnt og var da av bygdens beste menn og kvinner av mannens slekt. "Er det ellers noe?" spurte presten, han så opp.

Utdrag
Fjorten dager etter den dag rodde far og sønn i stille vær over vannet til Storlien, for å samtale om bryllupet. "Den toften ligger ikke sikkert under meg," sa sønnen og reiste seg for å legge den til rette.

I det samme glir han på den tilje han står på; han slår ut med armene, gir et skrik og faller i vannet. - "Ta i åren!" ropte faren, han reiste seg opp, og stakk den ut.

Men da sønnen hadde gjort et par tak, stivner han. "Vent litt!" ropte faren, han rodde til. Da velter sønnen bakover, ser langt på faren - og synker.

Tord ville ikke rett tro det, han holdt båten stille, og stirret på den pletten hvor sønnen var sunket ned, som skulle han komme opp igjen. Der steg noen bobler opp, enda noen, så bare én stor, der brast - og speilblank lå atter sjøen.

I tre dager og tre netter så folk faren ro rundt om den pletten uten å ta mat eller søvn til seg, han soknet etter sin sønn.

Og på den tredje dag om morgenen fant han ham, og kom bærende opp over bakkene med ham til sin gård.

Det kunne vel være gått et år hen siden hin dag. Da hører presten sent en høstkveld noen rusle ved døren ute i forstuen og famle varsomt med låsen.

Presten åpnet døren, og inn trådte en høy foroverbøyet mann, mager og hvit av hår. Presten så lenge på ham, før han kjente ham, det var Tord.

"Kommer du så sent?" sa presten og stod stille foran ham. "Å ja; jeg kommer sent," sa Tord, han satte seg ned.