Faderen

Innledning
Den mann hvorom her skal fortelles, var den mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås. Han stod en dag i prestens kontor, høy og alvorlig; "Jeg har fått en sønn," sa han, "og vil ha ham over dåpen."

- "Hva skal han hete?" - "Finn etter far min." - "Og fadderne?" - De ble nevnt og var da av bygdens beste menn og kvinner av mannens slekt. "Er det ellers noe?" spurte presten, han så opp.

Utdrag
I tre dager og tre netter så folk faren ro rundt om den pletten uten å ta mat eller søvn til seg, han soknet etter sin sønn. Og på den tredje dag om morgenen fant han ham, og kom bærende opp over bakkene med ham til sin gård.

Det kunne vel være gått et år hen siden hin dag. Da hører presten sent en høstkveld noen rusle ved døren ute i forstuen og famle varsomt med låsen. Presten åpnet døren, og inn trådte en høy foroverbøyet mann, mager og hvit av hår.

Presten så lenge på ham, før han kjente ham, det var Tord. "Kommer du så sent?" sa presten og stod stille foran ham. "Å ja; jeg kommer sent," sa Tord, han satte seg ned. Presten satte seg også , som han ventet; der var lenge stilt.

Da sa Tord: "Jeg har noe med som jeg gjerne ville gi til de fattige; det skulle gjøres til legat og bære min sønns navn;" han reiste seg, la penger på bordet og satte seg atter.

Presten telte dem opp; "det var mange penger," sa han. - "Det er halvten av min gård; jeg solgte den i dag." Presten ble sittende i lang stillhet; han spurte endelig, men mildt: "Hva vil du nå ta deg for, Tord?"

- "Noe bedre." - De satt en stund, Tord med øynene mot gulvet, presten med øynene på ham. Da sa presten sakte og langt:

"Nå tenker jeg at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse." - Ja, nå tenker jeg det også selv," sa Tord, han så opp, og to tårer rant tunge ned over hans ansikt.