Innledning
Emma satt gråtende i et hjørne bak skolen. De lange, brune hårene hang nedover ansiktet og skjulte hennes tårevåte øyne.
Mascara og eyeliner rant nedover de triste smilehullene hennes og videre nedover halsen. Hun følte seg mer alene enn noensinne før.
Hvorfor måtte dette skje nettopp henne? Hun hadde sittet der en stund nå, og hadde ikke tenkt å gå tilbake til klassen med det første.
Hun ønsket å stikke av, å rømme fra alt og alle. Ingen skulle få se henne igjen. Da ville alle de idiotene som aldri klarte å holde kjeft, få tenke seg om. De skulle føle på den ekle følelsen av å ha ødelagt livet til en 17 år gammel jente.
Utdrag
Hennes fingre og lepper var tørre og blå, og skinnene var nå røde og forfrosne. Det så ut som om de hadde sprukket og fått svarte striper som en overmoden tomat.
Selv tårene hennes hadde frosset til is, og hun visste at hun måtte bevege seg snart. Hvis ikke, ville hun fryse fast i grusen, helt alene.
Forsiktig reiste hun seg opp og så seg omkring. Greinene hang nedover mot bakken og så ut til å ha mistet livsgnisten, og bladene lå som døde lik på bakken.
De hadde krøllet seg sammen for å prøve å holde på varmen, men forgjeves. Himmelen var mørk og tung med svarte skyer tett i tett.
Hun ristet på armene og beina for å få blodet til å strømme tilbake til fingrene igjen. Hva skulle hun gjøre nå?
Hun kunne ikke gå hjem, der ville den stusselige faren hennes sitte med en flaske vodka i den ene hånden og øl i den andre.
Og hun kunne ikke gå tilbake til klassen, for de ville se at hun hadde grått og bare mobbe henne enda mer.
Hun hadde ikke en eneste venn å søke tilflukt hos. Hun var en person som ble avskydd av alle, uten at hun forstod hvorfor.
Hver eneste dag ble hun konfrontert med ufyselige og nedsettende kommentarer fra alle rundt seg. Hun undret seg over hvorfor all denne lidelsen måtte komme til henne.
Legg igjen en kommentar