Enkelte er an krystall

Innledning
Mens han ventet, lot Lucas blikket falle på kaffetrakteren som arbeidet seg langsomt gjennom bryggeprosessen.

Han hørte den monotone dur-lyden som fylte rommet i flere minutter før den endelig startet å slippe en tynn og jevn strøm av kaffe ned i kannen.

Utdrag
Mens han ventet, ble Lucas sittende på stolen og betrakte kaffetrakteren som jobbet seg sakte gjennom bryggeprosessen.

Han lyttet til den monotone duren som fylte rommet i flere minutter før den endelig begynte å slippe en tynn og jevn strøm av kaffe ned i kannen.

Mens de rolige tonene fra pianojazzen strømmet gjennom rommet, blandet kvinnestemmen seg forsiktig inn og nynnet i takt med musikken.

Noen ganger samkjørte hun med instrumentene, andre ganger spilte hun på akkord med dem, og skapte en harmonisk symbiose mellom sin egen stemme og instrumentene.

Først da Lucas endelig skjøv døren helt opp og gikk inn til henne, ble han gjest i et annet menneskes stue for første gang på tre år.

Han sto der og tok inn omgivelsene, og kjente på en følelse av å være et fremmedelement i dette rommet som tilhørte noen andre.

En liten lysekrone i krystall hang fra taket og kastet lys over rommet, og glitret som en mengde små stjerner som var samlet til en gjenstand på størrelse med en halvmeter i diameter. Denne vakre kreasjonen lyste opp hele rommet og fylte det med en aura av glans og luksus.

Strålene fra lysekronen nådde dessverre ikke helt bort til den delen av rommet hvor kvinnen satt, i en dyp stol trukket i mørkegrønt fløyel, lent over et gammelt skrivebord i edelt tre.

Hun satt der og arbeidet, dypt konsentrert i sine tanker, omgitt av skygger og en følelse av mystikk som ble skapt av det begrensede lyset i hennes hjørne av rommet.

I stedet hadde hun satt opp flere flerarmede lysestaker rundt seg der borte, og latt utallige røde lys skinne og gi rommet en varm og koselig glød.

Denne gløden spredte seg og fylte hele rommet, og skapte en følelse av intimitet og ro som var en fryd å befinne seg i.

På den motsatte enden av rommet var kjøkkenet og stuen slått sammen, akkurat som i hans eget hjem. Leiligheten hennes var ikke rotete, men likevel virket den litt overfylt og tilfeldig innredet. Kanskje var det fordi møblene var gamle og vakre, men ulike i både form og farge.