• Norsk
  • Utdanning: Vg2
  • Karakter: 5
  • Ord: 1538

Innledning
Jeg kikket over skulderen min og lurte på om jeg hadde hørt noen skritt. Jeg prøvde å lytte intenst og la ørene mine på stillaser.

Jeg ble bekreftet da jeg hørte tydelige, tunge skritt som nærmet seg trappen. Jeg tok umiddelbart tilflukt bak reolen og følte meg trygg der.

Kanskje forfølgeren ikke ville legge merke til meg i det hele tatt, eller kanskje det var en mumie.

Jeg husket det mammaen min hadde fortalt meg om at mumier ikke hadde øyne, og jeg ble livredd.

Tanken på mumier skremte meg alltid, spesielt etter å ha sett en skummel film om dem.

Utdrag
"Kva gjer du her då?" spurte han igjen, og eg kunne kjenne irritasjonen bygge seg opp i meg.

Kvifor måtte han dukke opp akkurat no? Eg visste at han aldri ville slutte å spørre.

"Eg leiter etter morfars gamle gitar, sjølvsagt!" sa eg, lettet over å ha funne ei unnskyldning.

Eg visste at gitaren var i boden vår, for morfar hadde snakka om den mange gonger.

Han hadde til og med fortalt om den gongen han klypte av fingrane sine på fisketur.

No hadde han berre to fingrar på venstre hand og tre på høgre, så han kunne ikkje spele lenger.

Men han hadde alltid ønskt at eg skulle lære meg å spele, og eg ville ikkje skuffe han.

"Trudde du hatet den?" spurte Geir Tore, litt forvirra.

Eg hadde prøvd å spele på gitaren ein gong, men det gjekk ikkje så bra.

Eg var ikkje særleg flink til å konsentrere meg.

"Mamma trudde kanskje eg ville like den betre når eg vart eldre. Eg var berre ti år då eg prøvde den sist, så ho la den i boden. Kanskje det går betre no?" forklarte eg, lettet over å ha ei god unnskyldning.

Det såg ut som om Geir Tore trudde på meg, så eg byrja å leite etter nøklane mine.

Eg visste at bodnøkkelen hang på nøkkelknippet mitt, så eg kunne opne boden.

Vi gjekk gjennom den mørke gangen og snart var vi framme ved bod 133. Eg kunne så vidt skimte hyllene langs veggene inne i boden, så eg slo på lyset.

Det såg ut som om lampen skulle falle ned, så eg peikte på ho og sa at ho måtte halde seg på plass. Geir Tore lo av meg igjen. Irritert byrja eg å leite.

Eg var ikkje særleg flink til å leite, men ei gitar er relativt stor, så eg tenkte at det skulle vere lett å finne den.