Innledning
Jeg ble forskrekket da ytterdøren smalt igjen med et brak. Stuen var badet i mørke, men jeg kunne tydelig se konturene av Jonas som stirret på meg.
Han så utslitt ut og øynene hans var såre. Jeg tok et kjapt blikk på klokken som lå på bordet bak meg og så at den viste ti minutter over tre om natten.
Nakken min føltes stiv som om alle musklene var knyttet sammen, sannsynligvis på grunn av den uvanlige soveplassen min på sofaen.
Utdrag
"Flytt deg vekk, jeg blir kvalm!" ropte jeg høyt og forsøkte å dytte ham unna. Jeg kunne ikke tro at denne personen var Jonas, ansiktet hans var forvandlet på en måte jeg aldri hadde sett før.
"Hvem tror du at du er, din...din," han stoppet opp og sa ingenting mer. Han var patetisk. Jeg prøvde å holde tilbake tårene og vise ham at jeg ikke var svak.
Hodet mitt banket og jeg kunne føle en bombe som var klar til å eksplodere inne i meg.
Jeg hadde opplevd det samme da jeg hadde kranglet med Linda for fire år siden.
Til slutt kunne jeg ikke holde tilbake tårene lenger. De begynte å renne nedover kinnet mitt.
Jeg fryktet at både Jonas og jeg ville drukne i mine tårer. Huset vårt kunne ha blitt et badeanlegg av tårer! Til slutt lukket jeg øynene mine.
"Jeg hater deg!" sa han med en tvungen tunge, som om han måtte tvinge ordene ut av seg.
Ordene traff meg som en kule som hadde blitt skutt rett inn i hjertet og forsvant dypt der inne.
Tårene begynte å strømme igjen, men det så ikke ut til å gjøre inntrykk på ham.
Han smalnet øynene, og blikket hans var skarpt. Det gjorde vondt å møte øynene hans.
Plutselig grep han tak i overarmen min og dro meg opp fra sofaen. Smerten var uutholdelig.
"Slipp meg, det gjør vondt!" skrek jeg ut da han dro meg med seg og presset meg mot veggen.
Smerten var uutholdelig og jeg hadde aldri følt noe lignende før. Jeg var så lei av hans voldelige og fremmede oppførsel.
Han føltes som en fremmed nå, for ingen jeg kjente ville oppført seg på denne måten.
Legg igjen en kommentar