Innledning
Ved stortingsvalget i 2001 benyttet kun 74% av de stemmeberettigede muligheten til å stemme. Dette er det laveste oppmøtet ved et stortingsvalg siden krigen, og Norge ligger på 49. plass når det gjelder valgdeltakelse sammenlignet med andre demokratiske land.
Det er viktig å merke seg at sammenligninger mellom landene må tas med en viss grad av forsiktighet, da ulike valgordninger kan påvirke resultatet.
I denne oppgaven vil jeg undersøke mulige årsaker til den lave valgdeltakelsen, og hva som kan gjøres for å øke den. Først vil jeg gi en oversikt over det norske politiske systemet og en historisk gjennomgang av norsk politikk. Dette vil gi leseren en bedre forståelse av situasjonen og en bredere kontekst å vurdere mulige løsninger i.
Utdrag
I løpet av 1930-tallet hadde Arbeiderpartiet stor oppslutning i Norge, spesielt i lys av de mange konkurser og økonomiske nedgangstidene. Det må likevel tas i betraktning at det på denne tiden hadde blitt dannet flere politiske partier, og Norge hadde utviklet seg til en flerpartistat.
Under krigen var det ikke noe valg å snakke om, og etter krigen fikk Arbeiderpartiet svært stor oppslutning - så stor at Norge i denne perioden ble omtalt som en ettpartistat. Arbeiderpartiet hadde nesten hele tiden full kontroll over regjeringen fra 1945 til 1963.
Imidlertid fikk vi en borgerlig regjering i 1963 etter Kings Bay-skandalen, som tvang Arbeiderpartiet til å trekke seg tilbake. Stemmerettsalderen ble endelig senket til 18 i 1978, og det borgerlige flertallet på Stortinget fortsatte fram til ca. 1990.
I dagens flerpartistat Norge har vi mange forskjellige partier, inkludert nisjepartier. Som en generell regel beveger de fleste partier seg mot sentrum, med noen unntak som Senterpartiet, som faktisk beveger seg mot venstre. Den mest brukte modellen for å forklare partienes posisjoner i forhold til hverandre er høyre-venstre-modellen.
Kommunisme (der samfunnsutviklingen er basert på økonomi og staten må styre markedet for å hindre at markedet styrer samfunnet, og målet er et klasseløst fellesskap) befinner seg lengst til venstre i modellen, mens fascismen (der all makt ligger hos lederen og hans elite) og nasjonalsosialismen (der partiet og staten er én og samfunnet må underordne seg partiet, og noen "raser" rangeres høyere enn andre) befinner seg lengst til høyre.
Noen mener at disse tre ideologiene er så like at de kan sies å "møtes i endene", men det bør huskes at modellen ikke er en ring, og at noen partier kan bevege seg nærmere midten enn andre.
Legg igjen en kommentar