Innholdsfortegnelse
Oppgave 1
Oppgave 2

Utdrag
Doping har vært et fenomen i norsk idrett siden 1960-tallet, hovedsakelig innen idretter som krever muskelstyrke, slik som vektløfting og kroppsbygging.

Etter hvert har det blitt utviklet nye midler for å øke utholdenheten, og spesielt innen sykkelsporten har doping vært et utbredt problem.

I norsk idrett har doping vært en utbredt praksis siden 1960-tallet, spesielt innen idretter som krever muskelstyrke og utholdenhet.

De mest populære dopingmidlene er sentralstimulerende midler, anabole steroider og bloddoping.

Anabole steroider øker muskelmassen ved å påvirke hormonproduksjonen i kroppen, noe som gir raskere muskelproduksjon og restitusjon.

Men det er også negative bivirkninger forbundet med steroidbruk, som aggressivitet, sterilisering, endring av seksualdrift, sukkersyke, leversykdommer og hjerte- og karsykdommer.

Bloddoping er en utbredt praksis innen utholdenhetssport som går ut på å øke antallet røde blodceller i kroppen.

Dette gjøres ved å ta ut en mengde blod fra utøveren og senere injisere det tilbake i kroppen, noe som øker antallet røde blodceller og dermed øker oksygenkapasiteten til musklene.

Røde blodceller fungerer som transportører av oksygen og er derfor en nøkkelkilde til muskelenergi. Imidlertid kan denne praksisen ha negative konsekvenser, som økt risiko for blodpropp og andre helseproblemer

Det er åpenbart hvorfor doping er en forbudt praksis i idretten. Hvis dopingmidler ble lovliggjort, ville det skape en stor urettferdighet for de som ikke ønsker å ta risikoen med farlige substanser for å forbedre sine prestasjoner.

I tillegg er det ikke alle som har økonomiske ressurser til å anskaffe og bruke disse midlene. Doping kan også føre til narkotikamisbruk, som eksempelvis ecstasy og amfetamin.