Innledning
Diktet «Jordene gulner» er skrevet av Kjersti Bronken Senderud (født 18. Juni 1971). Diktet fra diktsamlingen hennes «Fall- og lytteøvelser» som kom ut i 2015 er et sentrallyrisk dikt, hvor det lyriske jegets observasjoner og tanker kommer sterkt frem i tekstens fortellerposisjon.
Diktet har noen særegenheter, som det at verken komma eller punktum er brukt som skilletegn mellom setninger. Diktets linjer føres ikke sammen på en logisk måte, men blir brutt opp.
Et eksempel på dette er fra andre verslinje fra første strofe i teksten; «Jeg sitter på en stol holder meg fast i vinden». Allikevel er det mulig å dele teksten inn i fire strofer hvor teksten har en overgang til noe nytt.
Utdrag
Det lyriske jeget illustrerer hva hun/han ser. Som leser ser man verden gjennom det lyriske jeget sitt synspunkt.
Man får også innblikk i ulike tankeprosesser hos det lyriske jeget. Mitt inntrykk er at det lyriske jeget har en indre samtale med seg selv, og at andrepersonen i teksten kommer fra et minne.
Et av motivene i teksten er hvor midlertidig alt er, som står i første strofe. Det mest fremtredende virkemiddelet i diktet er bruken av gjentakelse.
Ordene «jeg», «hjem» og «mener jeg» er gjentatt flere ganger i teksten. Det er også brukt kontraster som «stein og fjær».
En kontrast ved at disse har store motsetninger. Mitt inntrykk av teksten er at det lyriske jeg fremstår som et ensomt, og fortapt individ.
Et eksempel på dette er fra strofe en, verslinje 3 hvor det står skrevet, «jeg skriver for å minne meg på at jeg finnes».
Legg igjen en kommentar