Biologisk mangfold

Innhold
13.1: Myldrende mangfold
13.2: Tre nivåer av biologisk mangfold
13.3: Mønstre i mangfold
13.4: Naturen i forandring
13.5: Monokulturer og fremmede arter:
13.6: Internasjonalt bevaringsarbeid
13.7: Fordeling av miljøansvaret i Norge
13.8: Vern og bevaring av biologisk mangfold i norsk natur
13.9: Bevaring og etikk
13.10: Miljøvernorganisasjonene er viktige i miljødebatten:
SAMMENDRAG

Utdrag
13.8: Vern og bevaring av biologisk mangfold i norsk natur: Stortinget har vedtatt at tap av biologisk mangfold skal stanses innen 2010. Skal dette målet nås, må det skje gjennom en kombinasjon av forskjellige og til dels ambisiøse tiltak. Et viktig tiltak for å bevare biologisk mangfold er å øke vernet av naturområder der vi finner spesielt mange og sjeldne arter eller nautrtyper.

Det er miljøverndepartementet som har ansvaret for å verne naturområder i samarbeid med forskningsmiljøer og Direktoratet for naturforvaltning.

Verneformer: Vi har forskjellige verneformer i Norge. De legger ulike begrensninger på hva som kan tillates av utnyttelse og aktivitet. Hovedhensikten er å bevare naturressursene og en naturlig utvikling av de biologiske verdiene i verneområdene. Nasjonalparker, naturresservater og naturminner er strenge former for områdevern.

I slike områder er det vanligvis ikke lov til å bygge verken veier, hytter eller alpinanlegg eller gjøre andre store inngrep. Når staten verner områder som privatpersoner eier, og dette fører til klare begrensninger på bruken av arealet, får grunneieren erstatning.

Nasjonalparker er gjerne store områder på opptil flere tusen kvadratkilometer. Naturreservatene er mindre, vanligvis mellom 1 og 10km^2. I noen verneområder kan aktiv skjøtsel være tillatt, men da bare hvis det bedrer de økologiske forholdene. Naturminne vil si fredning av helt spesielle og små forekomster av geologisk, zoologisk, botanisk eller historisk intersese.

Landskapsvern er den savkeste formen for områdevern. I lsike områder gjelder forbud mot inngrep som vesentlig kan forandre landskapets karakter. Både skogbruk og annen næringsvirksomhet kan tillates, alt etter begrunnelsen for vernet. Landskapsvern brukes ofte for å knytte samen spredte områder som har strengere vern, eller som er buffersoner rundt verneområder.

Artsfredning betyr at vi freder arter som er truet. I Norge er det 48 arter av frøplanter, 8 mosearter og 10 dyrearter fredet. Det er ikke alltid det hjelper med vern av en art hvis ikke artens leveområde blir vernet.

Vern av sopp-, lav- og mosearter blir trolig en viktig oppgave i de nærmeste årene. Vern av større sammenhengende naturområder er et grunnleggende og viktig forvaltningstiltak for bevaring av norsk natur. Nasjonalparker og naturreservater er strenge former for områdevern. Landskapsvern er en svakere verneform. Naturminne og artsfredning er ferdning av små, helt spesielle områder og enkeltarter.

Bærekraftig bruk: Vern av natur vil ofte omfatte bare noen få prosent av naturen.

Når tilstrekkelig med representative arealer er vernet, er det viktig at de resterende arealene blir forvaltet på en økologisk god måte. Biologisk mangfold kan bevares samtidig som vi utnytter naturressursene. Dette kaller vi bærekraftig bruk.

Da får vi til en balanse mellom økonomiske resultater og dekning av menneskenes behov samtidig som vi tar utstrakte økologiske hensyn og tar vare på det biologiske mangfoldet med tanke på framtidige generasjoner. En bærekraftig utvikling gir dermed en balanse mellom økologiske, økonomiske og sosiale interesser når det gjelder forvaltning og bruk av naturressursene.

I Norge er for eksempel mindre enn 2% av den produktive skogen vernet, mens forskerne anbefaler at minst 10% bør vernes.

Det er et argument for mer skånsom skogsdrift og strengere miljøhensyn også i det ikke-vernete arealet. Betydningen av skogvern er understreket i den nye rødlista, som viser at 48% av de truete artene i Norge er tilknyttet skog.

Forskning og «føre var»: Det er politikerne og myndighetene som til sist bestemmer hva som er en økologisk forsvarlig forvaltning av biologisk mangfold. Forvaltning av naturressurser må baseres på kunnskap, forskning, kartlegging og informasjon.

Skal vi kunne forvalte naturressursene på en økologisk forsvarlig måte, må forskerne følge populasjonsutviklingen.

Vi må ha mye biologisk kunnskap og ta konsekvensen av populasjonsvariasjoner. Fra økologien vet vi at mange forhold kan føre til naturlig reduksjon i populasjoner. Derfor er kartlegging, kunnskap og forskning viktig så vi kan beregne hvor mye vi kan høste av de enkelte artene.

Før alle større naturinngrep må de som ønsker å foreta inngrep, gjøre miljøvurderinger. Dtete kaller vi konsekvensanalyser. Hivs en utbygging får for store negative konsekvenser for mlijøet, kan utbyggingen stanses, eller den må justeres og ta mer hensyn til mlijøet slik at skadene kan bli så små som mulig. Tvilen skal komme naturen til gode, og dette kaller vi føre- var-prinsippet.

Bærekraftig bruk gir en balanse mellom biologisk mangfold, sosiale interesser (lokalbefolkning og urbefolkningsgrupper) og økonomiske intersser. Føre-var-prinsippet betyr at tvilen skal komme naturen til gode.

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter