Innledning
Jeg hastet ut av døren og flyktet fra alt stress, mas og uorden. De siste dagene hadde vært preget av kaos og rot.

Uansett hva jeg gjorde, ble jeg stadig dratt tilbake til det dystre stedet der skjebnen syntes å tro at jeg hørte hjemme. Nå befant jeg meg midt i mørket, ute i den kalde, klare og svarte natten.

Jeg løp ut døren og kollapset nesten på kne idet jeg landet på den hvite, iskalde snøen. Plutselig var alt stille, og all uorden som hadde surret rundt i hodet mitt for bare noen få sekunder siden, ble erstattet av en overveldende stillhet og totalt mørke.

Utdrag
Jeg vandret ensomt gjennom den mørke natten, dypt inne i mine egne tanker om hva som hadde fått meg til å føle så mye stress denne gangen.

Det var ikke første gang jeg hadde opplevd et panikkanfall og løpt ut av huset uten noen klar retning eller mål. Jeg hadde alltid følt meg annerledes og utenfor, som en ugressplante blant rosene i hagen.

Likevel var jeg fast bestemt på å fortsette å leve livet som var bestemt for meg, selv om jeg selv ikke så noen mening i det.

Men snart ville jeg endelig være ferdig med å bo i Vestby og ha en sjanse til å komme meg bort. Jeg hadde snakket med mine to beste venninner, Charlotte og Ida, om å dra på en spontan roadtrip i juli.

Vi skulle sette oss ned i en bussholdeplass og se om noen ville plukke oss opp og ta oss med på et eventyr i den store verden. Det føltes som en evighet borte i tid, men det ga meg håp og motivasjon til å holde ut.

Tiden gikk sakte, og jeg ble tatt opp i eksamener, russetid og utagerende fester. Plutselig var det sommer, og jeg sto i busslommen en varm og solfylt 16. juli.

Charlotte sto på den andre siden av veien med et smil om munnen, og Ida var allerede på vei over veien mens hun lo over den store rosa bagen hun hadde kjøpt for anledningen.

Jeg tenkte på alt jeg hadde pakket med meg - tannbørste, deodorant, mine fineste klær og smykker, penger, iPod og mobiltelefon. Det viktigste var med meg, og jeg var klar for å overleve utenfor hjemmet mitt en god stund.