Venteværelset | Norsk

Innledning
Tre måneder hadde gått. Tre lange måneder. Antagelig de lengste i hele mitt liv. Ikke det at livet mitt hadde vart så lenge enda, men jeg hadde opplevd nok. Jeg var klar for å slå meg til ro som de kaller det. Men jeg måtte plutselig vente. Vente på han. Vi var på et fantastisk sted i livet vårt. I forholdet vårt.

Men noen ganger vil ikke tiden samarbeide. Akkurat da skulle selvfølgelig de tidligere rekruttene innkalles for å hjelpe til i Korea. Han hadde fått meg til å love å ikke vente på han. Leve videre. Men jeg hadde lovet meg selv noe annet.

Utdrag
Jeg visste han ville komme tilbake. Det var han bare nødt til. Og da kom alt til å bli bra igjen. Jeg tjente greit med penger, som jeg satt rett inn på en sparekonto. Jeg sparte dem til livet vårt skulle begynne igjen, og vi skulle få barnet vårt. Det lille kjærlighetsbarnet som bandt oss sammen for alltid. Ingen ting skulle kunne skille oss. En perfekt blanding av han og meg. Av oss.

Livet mitt sto på vent. I 12 lange måneder. Disse månedene skulle jeg bruke på å forberede meg. Alt skulle være perfekt og klart til han var hjemme igjen. Selv om han selv hadde valgt å dra, mente han det ikke fantes noe annet alternativ.

Det var hans plikt sa han. Med de brune, varme øynene som utstrålte en godhet som var umulig å unngå. Han kom til å bli en flink lærer for barnet vårt. Når det gjaldt rett og galt. Den beste.

Dagene gikk og ble til uker, som videre ble til måneder. Jeg holdt motet oppe, og trøstet meg med at hver dag som gikk – var en dag mindre å vente. I motsetning til meg virket alle andre stresset... engstelige...

Jeg var klar over at det kunne skje han noe der borte, men det var så urealistisk og uvirkelig.

Snart ville han komme hjem til meg igjen. Da kunne alle andre se at det ikke var noe å bekymre seg over.
Alle mennene som jeg tidligere hadde sett overalt, var borte.

De var der, men det var som om jeg ikke så dem lenger. De var bare mennesker utenfor. Som et gammelt tre som hadde mistet blomstene sine. Bare en del av en mengde, uten personlighet og farge. Det brydde jeg meg ikke om.

Jeg trengte ingen andre. Alt jeg trengte var minnet om min store kjærlighet. Som snart ville være så mye mer enn et minne. Det var dette som var valget mitt. Uansett hva alle andre sa, visste jeg at dette var det riktige.

Livet og verden suste forbi meg som en sterk vind. En vind alle andre fulgte med videre til nye steder og tider. De fortsatte å leve. Mens jeg fortsatte å vente. Vente på han, så vi også kunne bli med vinden, sammen.

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter