Innledning
Hensikten med dette eksperimentet har vært å avgjøre ved hvilken vannmengde en vilkårlig vannrakett oppnår lengst flyvelengde.
En vannrakett er en type rakett som bruker en blanding av luft og vann for å fly. Raketten fungerer ved at det ligger en del vann i raketten, og at man pumper luft inn i den, slik at lufttrykket bygger seg opp.
Det som skjer er at ved et visst lufttrykk vil slangen som er koblet til flasken falle av på grunn av trykket. Videre vil lufttrykket i raketten skyve vannet ut, noe som gir motkraft i form av at raketten flyr opp.
Newtons 3. lov sier at hvis et legeme virker på et annet med en kraft, vil det andre legemet virke tilbake med en like stor motkraft.
I vårt tilfelle er dette lufta i flaska som dytter ut vannet, og vannet dytter på flaska med en like stor motkraft, noe som gir flaska oppdrift.
Raketten oppnår en betydelig lengre distanse enn vannet, da raketten veier mindre og motkraften har større effekt på den.
Innholdsfortegnelse
Abstrakt
Innledning og teori
Metode
Resultater
Diskusjon
Bibliografi
Utdrag
Programmene er laget slik at når man trykker ned B på mottaker-MicroBit-en sender den da en «string» til senderen som aktiverer senderen.
Senderen begynner da å sende akselerasjonsdata med en angitt pause i et angitt tidsintervall. Videre; for å logge dataene hadde vi Erlend Blomsø på å filme barometeret, Andreas Åkvik på å fylle riktig vannmengde og Benjamin Holmgren til å måle lengden på rakettens flygning og å pumpe med sykkelpumpen.
Sigve Johnsen målte gjennomsnittvindhastigheten under hver oppskyting. I utgangspunktet hadde vi også meg, Hjalmar, på loggføring av akselerasjon, og Eirik Ødegaard med tidtaker slik at vi kunne se på hvilke tidspunkt raketten lettet og landet.
Det var viktig for å kjenne igjen disse kritiske punktene på akselerasjonsgrafen. I stedet endte jeg opp med å bare loggføre vindhastighet, vannmengde og flyvelengde og sørge for at alt gikk etter planen.
Legg igjen en kommentar