Innledning
- Lena ser på meg med ømme øyne og sier at hun alltid vil elske meg. Stemmen hennes er en øm berøring mot sjelen min.
Jeg stirrer inn i øynene hennes og kjenner varmen spre seg i hele kroppen min. Jeg bøyer meg ned og kysser henne.
Leppene våre møtes i en øm omfavnelse, og jeg kjenner hjertet mitt slå hardt i brystet mitt. Jeg legger meg forsiktig ned ved siden av henne i sengen og kjenner varmen som stråler fra henne.
Det er som om jeg er hjemme når jeg ligger tett inntil henne. Hun gir meg en følelse av lykke som ingen andre kan.
Jeg tar hånden hennes og kysser henne igjen, og trekker henne tettere inntil meg. Jeg kan kjenne hjertet hennes banke gjennom huden hennes, som har blitt så skjør og vakker.
Jeg ønsker å beskytte henne mot alt som kan skade henne, og jeg vil alltid være der for å gi henne trygghet og kjærlighet.
Utdrag
Jeg vil aldri glemme følelsen av å miste fotfestet, som om jeg svevde over kroppen min og hørte doktorens harde ord som en fjern ekko.
Lena holdt hardt rundt hånden min og jeg vendte blikket mot henne. Øynene våre møttes og jeg kunne lese i dem at hun forsto alvoret.
Kreft. Det føltes som om verden stoppet opp et øyeblikk. Kreft! Hvorfor måtte det være kreft av alle ting?
Jeg prøvde å lytte til Lambarts stemme som fortsatte å prate, men tankene mine var et rot. Jeg hadde bestemt meg for å ikke like ham, men nå følte jeg meg fullstendig handlingslammet.
- Jeg kunne kjenne hjertet mitt hamre i brystet da doktoren ga meg beskjeden. "Uhelbredelig", "dø innen få år".
Ordene hans traff meg som en knyttneve i magen, og jeg så bort på Lena. Ansiktet hennes var blekt og tårene trillet nedover kinnene hennes.
Jeg kjente på en blanding av sinne og fortvilelse. Hvorfor måtte dette skje? Hvorfor måtte vi oppleve denne smerten og lidelsen?
Jeg prøvde å lytte til hva doktoren sa, men det var som om ordene fløt sammen til en uforståelig suppe. Han fortsatte å snakke som om han hadde gjentatt dette scenariet en million ganger før, og det gjorde meg enda mer frustrert.
Hvorfor kunne han ikke gi oss noen håp? Noen mulighet til å kjempe? Men til slutt ga jeg opp å prøve å forstå og lot tårene strømme fritt. Det føltes som om livet mitt hadde blitt revet fra hverandre, og jeg var helt hjelpeløs.
Legg igjen en kommentar