Utskillingssystemet | Utskilling – ekskresjon og osmoseregulering

Utdrag
Når næring blir brutt ned, blir det dannet avfallsstoffer som må fjernes fra kroppen.

Nedbrytningen av proteiner gir nitrogenholdige avfallsstoffer som er giftige for dyret hvis de blir værende i kroppen, de kalles ekskresjonsprodukter. Hos større dyr blir de skilt ut gjennom ekskresjonsorganer.

Nitrogenforbindelsene som kan bli skilt ut, er enten ammoniakk, urinsyre eller urinstoff.

Ammoniakk er svært giftig og skilles ut av dyr som lever i vann, i vann blir ammoniakken fortynnet, og giftigheten blir dermed redusert.

Hos dyr på land blir proteinene brutt ned til mindre giftige forbindelser som ikke behøver å fortynnes i mye vann. Dyr på land skiller vanligvis ut enten urinsyre eller urinstoff.

De kan skilles ut i mer konsentrert form uten at dyret tar skade av det. Ekskresjonsorganene er også viktig efor osmosereguleringen.

Blant annet ved aktiv transport kan dyr regulere saltinnholdet i cellene, og samtidig mengden av vann som kommer inn i og går ut av cellen.

Hos avanserte bygde dyr med nyrer er det hormonsystemet og nervesystemet som regulerer salt- og vannbalansen i kroppen.

Ekskresjon og osmoseregulering gjennom cellemembranen: Encellete dyr lever alltid i fuktig miljø for å ikke tørke ut.

Encellete dyr som lever i ferskvann (tøffeldyr og noen amøber), har blærer inne i cellen.

Inni disse cellene går det vann ved osmose (bevegelse vann på grunn av konsentrasjonsforskjeller, her fordi ionekonsentrasjonen er større i dyret) og ekskresjonsprodukter ved aktiv transport.

Blærene fylles og blir transportert til cellemembranen og tømmes ut gjennom den ved eksocytose.

På den måten kvitter dyret seg både med vann og nitrogenholdig avfall, uten disse blærene ville dyret bli fylt opp med vann og sprekke.

Encellete dyr som lever i saltvann (ciliater og noen amøber), har ikke det samme problemet, da de har en konsentrasjon av salter inne i cellen som er omtrent lik konsentrasjonen av salter i vannet utenfor.