Innledning
Carlotta sto ved kjøkkenbenken, en ensom tåre trillet nedover kinnet hennes. Hun grep tak i en kniv og løftet den med mot.
Deretter presset hun den hardt ned i bordet, så hvitløkssaften sprutet utover. Til tross for hennes intense handling, var det skuffende å se at ingenting annet skjedde.
Utdrag
Carlotta lot blikket gli melankolsk over seg selv i det store, viktorianske speilet som hang over peisen. Hun betraktet de blonde lokkene, de rødmalte leppene og de blå øynene, og minnes tilbake på tiden da hun følte seg fri.
Da var hun ikke kledd opp som en dukke, men hadde en ekte familie og en lovende fremtid. Det var en tid da hun hadde det godt. Hun ble vekket fra drømmene av den store bestefarsklokken som lød hvert kvarter gjennom huset.
Tolv kraftige slag runget nå som kirkeklokker gjennom rommet. Hun savnet kirken, og minnet tilbake på det Marina sa til henne da de først møttes; at hun aldri skulle høre kirkeklokkene igjen. Nå angret hun på at hun hadde sagt det.
"Er det noe som plager deg?" spurte Marina med en falsk sympati som var åpenbar. Gispet som fulgte virket også påtatt.
"Beklager," fortsatte hun, "det er så sent." Et lurt smil dukket opp på ansiktet hennes og gjenskinnet fra stearinlysene fikk henne til å se enda mer skummel ut.
Langsomt reiste hun seg opp, tok tak i servietten og duppet den mot munnvikene før hun selvsikkert gikk over gulvet og sniket seg bak stolen til Carlotta.
Carlotta grøsset når Marina la en kald hånd på hver skulder hennes. "Kom med meg, kjære. Jeg skal hjelpe deg å slappe av," sa hun og strøk en hånd lett nedover halsen til Carlotta. "Det er sent, og vakre jenter som deg bør ikke være alene i mørket."
I Opheliahagen la natten seg som et slør. Carlotta satt stivnet som en statue i månelyset, iført en like blek kjole.
Minner fra livet fløt gjennom henne, og hun kjente svimmelheten ta tak. Hun mintes Marina, hvordan hun dukket opp fra mørket som en skapning fra et eventyr.
Legg igjen en kommentar