• Norsk
  • Utdanning: Vg1
  • Karakter: 5
  • Ord: 910

Innledning
Jeg har stor beundring for norskstiler! Det beste med denne type skriving er at man ikke kan forberede seg på forhånd til heldagsprøver, der man må skrive i vei til man ikke klarer mer.

Men det var ikke alltid slik. Jeg husker tilbake i gamle dager da norskstil var en skrekk for meg. (Å nei! Nå føler jeg plutselig null inspirasjon, og jeg har allerede skrevet syv linjer om hvor mye jeg beundrer norskstiler, mens jeg allerede hater det! Dette er forferdelig. Hm, hvor var jeg nå igjen? Kanskje jeg bør be om et nytt kladdark her...)

I gamle dager, da norskstil var fryktet, måtte man forberede seg grundig på forhånd. I dag ville dette vært helt absurd.

Å sitte og lese i en gammel norskbok om hvordan man skal skrive en kåseri, når jeg allerede er en mester? Hah!

Jeg er glad for at jeg har kommet til mine sanser og bruker tiden på noe mer produktivt. Som å se på TV eller rake hagen, for eksempel.

Utdrag
Det er noe spesielt med å sitte og stirre ut av vinduet på en skoledag. Å se pensjonistene på vakt forsøke å opprettholde en autoritær fasade, mens de egentlig bare vil være hjemme med en kopp kaffe og lese nyhetene, er alltid underholdende.

Men det som virkelig fanget min oppmerksomhet i dag, var observasjonen av streverne uten joggedresser.

Tidligere har jeg alltid undret meg over hvorfor så mange skrivende ungdommer går i joggedresser og joggesko, men i dag var det ingen å se.

Jeg antar at forklaringen ligger i temperaturen; jo varmere det er, jo mer idrettslig blir det å skrive en stil, og da er det nødvendig med sportsklær for å oppnå en god karakter.

Men tilbake til det som egentlig er det minst interessante ved en stilskriving: dobesøkene og luftinga. Likevel, jeg må si at jeg ble imponert da Rolf Jünge satt verdensrekord i lufting med tre personer i et kvarter.

Det er ikke ofte man opplever slike bragder på dobesøkene under en heldagsprøve. Det mest underholdende med norskstiler er å skrive dem inn på innføringsarket og så skrive dem om igjen, fordi hånden allerede er utslitt etter flere sider med intens skriving, slik at det er leselig for andre enn en selv.