Innledning
Jeg tar mine første pust i foreldrenes varme favn, akkurat som alle andre. Fra å bli omfavnet av mammas mage, til å bli født etter ni måneder og være det mest dyrebare vesenet i mine foreldres øyne.
Uansett om jeg gråter eller ser litt utilfreds ut, er de alltid der for å ta vare på meg og mitt lille liv. Men etter hvert som jeg vokser, går jeg gjennom trassalderen, akkurat som alle andre.
Utdrag
Jeg lar mine foreldre ta alle beslutningene for meg og det gjør meg helt forvirret. Jeg kjenner på desperasjon og frykt for å miste barndommens trygge rammer.
Jeg bestemmer meg derfor for å ta en indre reise tilbake i tid, til da mamma sang godnattsanger for meg på sengekanten og pappa holdt min hånd trygt i hans. En tid hvor min største bekymring var å komme meg opp av sengen om morgenen for å gå den korte kilometeren til skolen.
Jeg har alltid kjempet mot mine foreldre for å bevise at jeg kan klare meg på egen hånd. Men nå som jeg endelig må stå på egne ben, kjenner jeg at jeg lengter tilbake til den tiden da alt var enklere.
En tid da mamma og pappa ordnet alt for meg, uansett hva jeg stod overfor. De veiledet meg gjennom enhver situasjon og gjorde alt for at jeg skulle lykkes. Jeg var en liten person i en stor verden, men hos mine foreldre følte jeg meg alltid trygg. Kanskje det faktisk var bedre hos dem?
Legg igjen en kommentar