Innledning
Høsten var her, og vinden blåste voldsomt mot det store, majestetiske løvtreet som sto midt i hagen.
Bladene som lå spredt utover bakken var dekket av en merkelig farge; en blanding av oransje og lys grønt.
Hvordan kunne et tre se så nakent ut? Uten en eneste blad å skjule seg bak, likevel var det like vakkert.
Mennesker blir ofte oppfattet som ensomme når de er alene, men et tre alene, det var bare vakkert.
Akkurat slik følte hun seg selv da hun vokste opp. Uansett hvordan hun så ut, eller hvilke farger hun hadde på seg, var hun alltid like vakker.
Utdrag
Ada ble så overveldet av redsel at hun ble stum, og har vært det siden den gang. Ikke et eneste ord har kommet ut av munnen hennes, og hennes få gjenværende venner undret seg over årsaken til hennes plutselige taushet.
Regnet hadde endelig gitt seg. Hadde himmelen tømt sine tårer? Ada så opp mot den grå himmelen og kjente en varm tåre trille nedover kinnet sitt.
Var det hennes tur til å gråte nå? De havblå øynene hennes var fylt med tårer. Så mange tanker som hun ønsket å uttrykke, men ingen som forsto.
Ingen som visste. Hun kunne ikke dykke dypere inn i sitt eget mørke, noe måtte gjøres.
Hun beveget seg sakte mot broen, to av hennes beste venner gikk foran og støttet henne gjennom tykt og tynt. Solen var på vei ned bak en ås, og det var kjølig i luften.
En liten spurv satte seg på gjerdet og skyene hadde en harmonisk farge. Ada kunne kjenne en kald grøssning nedover ryggen, ikke bare på grunn av den kalde temperaturen, men på grunn av stedet.
Minnene fra fortiden var ikke glemt, og hun visste at hun måtte gjøre noe med det. Hun pustet tungt og kjente skrekk og angst strømme gjennom henne.
Med små og forsiktige skritt beveget hun seg bortover broen, hånden på gjerdet. Plutselig gikk solen ned og himmelen ble blodrød, som om den visste hva som skulle skje.
Legg igjen en kommentar