Språkstriden

Innledning
Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 opplevde nordmennene økt nasjonalisme. Vi ønsket å definere oss selv som et eget folk med en nasjonal identitet. Sverige hadde ikke hatt samme innflytelse i Norge som Danmark, og med den nye grunnloven var det første skrittet mot et selvstendig Norge tatt.

Jakten på våre nasjonale røtter begynte da danskene, under ”firehundreårsnatten” (som Ibsen kalte perioden), hadde nesten klart å utrydde norsk kultur. Nasjonalistene lette etter noe som kunne styrke nasjonalfølelsen og fant det hos bøndene.

Utdrag
Bøndene på landsbygda i Norge var ikke så påvirket av dansk kultur og språk som folk i byene. De hadde klart å ta vare på sine egne tradisjoner, og det var hit det norske samfunnet nå vendte seg.

Bondekulturen ble romantiskgjort, og ting som rosemaling, treskjæring, bunader og folkeeventyr ble svært populære blant den urbane befolkningen.

Asbjørnsen og Moe reiste rundt og skrev ned folkeeventyrene, som tidligere bare hadde eksistert som muntlige gjenfortellinger. Crøger og Landstad samlet folkeviser, mens Tiedemann og Gude malte romantiske bilder med bondemotiver.

Språket var også en viktig del av det nasjonale. Dansk hadde tidligere vært det offisielle skriftspråket i Norge, men det var nå et ønske om å utvikle et eget norsk språk. Men hva var egentlig norsk?

Hvordan skulle man takle denne problemstillingen? Språkstriden var i gang, og på den ene siden sto blant annet J.C. Welhaven, en talsmann for de konservative på høyresiden og tilhørende overklassen.