Innledning
Nordmenn har i gjennomsnitt bedre helse enn innbyggerne i andre europeiske land, men hvis man ser nærmere vil man se at de sosiale helseforskjellene i Norge er blant de største i Europa (Westersjø, Kval, Andreassen, Henningsen, 2012, s. 256).

På tross av at Norges befolkning har gratis helsetjenester og tverrpolitisk enighet om å utjevne forskjellene, ser vi at det finnes store sosiale forskjeller innenfor helse på grunnlag av utdanningsnivå og økonomisk status.

I denne artikkelen vil jeg undersøke det følgende spørsmålet: «Hvorfor har vi sosiale helseforskjeller i Norge?» ved å se på tre vesentlige forklaringsmodeller på denne problemstillingen.

Utdrag
En teori som fikk økt popularitet fra midten av 1900-tallet var teorien om at helseatferden var en av hovedårsakene til sykdommer.

Etter at spedbarnsdødeligheten og barnesykdommers dødelighet hadde gått ned, ble de største dødsårsakene kreft og hjerte- og karsykdommer.

Sannsynligheten for å få disse sykdommene kunne minskes ved riktig adferd, dette er utgangspunktet for denne forklaringsmodellen.

For å undersøke helseatferd brukes ofte «helseatferdens firkløver»: alkoholinntak, røyking, mosjon og ernæring.

Undersøkelser viser at de med lavere utdanning og inntekt går sjeldnere på tur og spiser mindre frukt og fisk enn de med høyere utdanning og inntekt (Westersjø, et.al., 2012, s. 257).

Forskning har også vist at folk med lavere utdanning røyker mer. Av de mellom 25 og 74 år med utdanning på høgskolenivå, oppga 15% at de røykte daglig i 2005 (Elstad, 2005).

Hos de med utdanning fra videregående skole var det 33% i samme aldersgruppe som oppga det samme og hos de med utdanning fra grunnskolen var dette 40% (Elstad, 2005).

Den økte populariteten til denne forklaringsmodellen på 1970-tallet henger sannsynligvis sammen med den økte populariteten til liberalistiske ideer i det samme tiåret.

Liberalismen er en politisk ideologi som legger vekt på individets frihet og rett til å bestemme over eget liv, og går imot sterk statlig innblanding i økonomien.

De første liberalistene på 1700-tallet ville at staten skulle opptre som en «nattvekterstat» som bare var ansvarlig for politi, domstol og forsvar av landet, alt annet skulle overlates til markedet.

De moderne liberalistene ønsker noe mer statlig innblanding, men individets frihet står fortsatt i sentrum.

Tanken om at helsen er fullstendig eller i hvert fall hovedsakelig avhengig av individets egne valg passet bra med liberalistenes tanker om enkeltmenneskets frihet.

Dette ville også lette presset som ble lagt på det offentlige helsevesenet om å løse sosiale ulikheter innenfor helse.

Forklaringsmodellen som legger vekt på helseatferden, har blitt kritisert for å legge for mye av skylden på individet og «å skylde på offeret.»

Ved å legge for mye vekt på helseatferden er ikke de med dårlig helse og lav sosioøkonomisk status lenger ofre av sosial ulikhet, men heller mennesker som har tatt usunne valg.

En tredje vesentlig forklaringsmodell er den psykososiale forklaringsmodellen. Det psykososiale perspektivet prøver å forklare sosiale helseforskjeller ved å fokusere på menneskets sosiale omgivelser.

Sosiale interaksjoner skaper kognitive og emosjonelle reaksjoner som har helsemessige konsekvenser. Særlig stress er en reaksjon som kan ha store konsekvenser for helsen.