Innledning
Jeg har da valg å skrive om Norges og kinas politiske system og fordeling av goder

Først noe om norges politiske system. Norge er et representativt parlamentarisk demokrati også kalt indirekte demokrati.

Det vil si at folket velger sine representanter til stortinget, fylkesting og kommunestyrer i et valg hvert fjerde år og de får sitte så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen tillater dem det.

Vi er også en rettstat, man har lover og regler som man skal følge, ikke at bare mektige personers meninger.

Så har vi et konstitusjonelt monarki, vi har en kongefamilie, men de styrer ikke landet og har nesten ingen makt. Også er norge et liberalt demokrati som betyr at avgjørelser skal tas av flertallet eller av folkevalgte politikere.

Utdrag
Så om kinas fordeling av goder. For kina har rettferdig fordeling av samfunnets goder vært en av hovedutfordringene dems, siden i kina får staten velge alt og de kan bruke og gi godene til dem de selv vil, mens i norge må folket være enig.

Derfor lagde de en femårsplan i 2006 som skulle hjelpe med å fordele de riktig. Noe av det som skulle skje med planen var å øke levekårene til funksjonshemmede og bygge ut slik at landsbyfolk skulle få like god tilgang til helse- og velferdstjenester som byfolk hadde.

I kina har de stemmerett men siden det er en ettpartistat har de ikke så mange valg. De har også rett på grunnskole og vgs. Stemmerett og skolegang er formelle goder.

Sosial mobilitet. Sosial mobilitet handler da om å flytte seg på den sosiale rangstigen. Dette at en går opp er vertikal sosial mobilitet og en gjør en klassereise.

Vi har også karrieremobilitet som er at du iløpet av livet gjør en klassereise, mens intergenerasjonsmobilitet er at du i generasjonen flytter deg på den sosiale rangstigen.

I norge og i kina har vi gratis utdanning i grunnskole og vgs som gjør det mulig å få en god start på å få en bedre jobb. Det er mulig i begge land for å gjøre en klassereise.