Sirius | Den Lysende skjønnhet

Innledning
Det er året 2090, og stjernene glimrer som de alltid har gjort. En merkelig følelse rumler i magen min, men jeg kan ikke helt tolke hva det betyr.

Dagens dato er 21. mars, og det er rart å tenke på at om 12 timer vil jeg være på vei til Sirius. Vårt mål er å utføre en forskningsreise til stjernen Sirius. Vi skal ta prøver fra overflaten og lete etter mulig liv. Om vi lykkes vil det være en milepæl for menneskeheten.

Utdrag
De neste dagene vil bli brukt på å beregne landing, temperatur, overflate og oksygennivå. Dette er ganske kompliserte ting med andre ord.

Til slutt landet vi og sto der og beundret utsikten - den var helt fantastisk. Landingen gikk greit, men varmen var litt for høy, heldigvis uten å forårsake noen større problemer.

Det føltes rart å puste inn luften på denne planeten, det var noe annerledes ved den. Jordskorpen var hard og så svidd ut. Den såkalte "himmelen", egentlig bare rommet rundt oss, var klar og krystallklar. De eneste hindringene for utsikten var de andre stjernene på himmelen.

Etter flere timer med å inspisere og vedlikeholde skipet, var det på tide å ta en pause og sove. Planen for neste dag var en dagstur/sightseeing for å samle inn prøver. Det hørtes kjedelig ut, men utsikten ville være verdt det.

Dagen begynte bra med mat, godt humør og bra utstyr for en dag med arbeid. Vi klarte å samle inn noen prøver, men ikke nok, så vi bestemte oss for å dele oss opp.

Vi hadde få timer igjen og mye arbeid å gjøre. Jeg dro sammen med Tor, Kevin, Anne og Elin og vi gikk i nordlig retning i et par timer mens vi samlet inn prøver. Vi skulle analysere prøvene på laboratoriet i skipet senere.

Plutselig skjedde det som ikke skulle skje. Tor, Kevin, Anne og Elin falt ned i en dyp kløft. Tauet var igjen i skipet, og jeg hadde ikke energi til å løpe tilbake. Tiden jobbet også mot meg. Jeg måtte finne de andre! Kompasset var også i kløften, så jeg måtte løpe etter min egen orienteringssans.

Etter å ha løpt i lang tid følte jeg meg helt "lost in space". Plutselig så jeg en enorm bygning formet som en halvkule av glass. Jeg ble skremt og redd, men etter noen få sekunder samlet jeg meg igjen og bestemte meg for å søke hjelp i det som så ut som en landsby.

Tanken "vennlig eller ikke?" slo meg, men vennene mine var i fare og jeg måtte finne hjelp. Da jeg kom inn i en hovedinngang ble jeg møtt av et fantastisk syn som fikk utsikten fra skipet til å blekne i sammenligning.

Jeg så et paradis, fylt med varme, glede, renhet og en slags magi. Men det var ingen mennesker der, bare skapninger som virket å forstå meg. Jeg var redd, men det virket som de også var det.

En av dem rørte meg på hodet og sjekket temperaturen min. Deretter fikk jeg signaler om å følge etter. Jeg så meg rundt, men vennene mine var glemt. Det fantastiske synet av trær, blomster, fosser og vann betok øynene mine.