Innledning
"Veien til verdens ende" av Sigurd Hoel er en roman fra 1930 som utspiller seg i en norsk bygd der kristendom og jordbruk er sentrale elementer i samfunnet.
Romanen følger nøye Anders' oppvekst på en gård, og den er delt inn i to deler: "Edens have" (I) og "Bygden" (II).
Allerede i romanens første avsnitt får vi et inntrykk av at Anders er en ung gutt med et rikt indre liv og mange bekymringer.
Han tilbringer mye tid alene, dype tanker og refleksjoner opptar ham i de øyeblikkene han tilbringer på familiens gård.
Anders strever med å lære å uttale bokstaven "R" og er redd for å bli latterliggjort eller sett ned på, så han foretrekker å holde seg stille. Selv etter at han mestrer talefeilen, forblir han reservert.
Med unntak av gårdsgutten Embret, har Anders få faste venner som følger ham gjennom oppveksten. Han har ulike venner, men få stabile relasjoner som kan ha formet hovedpersonen.
Vi blir introdusert for mange forskjellige hendelser fra Anders' oppvekst, ofte uten direkte sammenheng. Likevel er fellesnevneren at de alle er relevante for å forstå hans utvikling.
Utdrag
Anders er en karakter med dyp utvikling. Selv når han forlater bygda, viser han få tegn til nostalgi. På det tidspunktet han drar, uttrykker han følgende: "Han kjente denne bygda inn og ut.
Det var som å tygge grøt. En gang, når han ble eldre kanskje, kunne han komme tilbake..." (Hoel, 1933, s. 258).
Dette sitatet fra bokens siste side antyder at han ikke engang er sikker på om han ønsker å vende tilbake til familien og hjemstedet.
Dette kan skyldes at han føler at det ikke er noe eller ingen å komme tilbake til, eller kanskje han bare ønsker å legge barndommen bak seg.
I starten av et barns liv er nærhet og kjærlighet fra trygge omgivelser avgjørende. Dette kommer vanligvis fra foreldrene.
Imidlertid ser det ut til at Anders har et avstandspreg til de voksne i livet sitt. Han omtaler dem som "de store". Når han snakker om sin egen far, sier han blant annet: "Ellers var far den øverste.
Legg igjen en kommentar