Innledning
Jeg stirret ut av vinduet og det var bare en uendelig ørken så langt øyet kunne se. Sjåføren snudde seg mot meg og spurte høflig: "Hvor skal du av, frøken?" Jeg svarte med en sukkersøt stemme: "Jeg skal av ved Enveiskjøringen."
Jeg var så lei av all kjøringen. Vi hadde kjørt i to timer allerede, og jeg følte at vi var like langt fra målet som da vi startet. "Da har vi fortsatt fire timer igjen," sa sjåføren.
Jeg sukket igjen. Varmen var ulidelig og jeg kunne ikke rive øynene mine bort fra en smeltet tyggis på setet ved siden av meg.
Jeg begynte å lete i vesken min etter pastillesken jeg så inderlig ønsket. Men da jeg skulle ta opp mp3-spilleren, datt pastillesken ned på gulvet og trillet under setet foran meg. Jeg måtte gå ned på knærne for å hente den.
Utdrag
Da morgenen etter kom, hadde liket blitt enda hvitere. Selv om jeg var både tørst og sulten, klarte jeg ikke å fokusere på det. Det var farlig å være alene i ørkenen. Hodet mitt verket og varmt blod rant nedover skulderen min.
Plutselig hørte jeg kraftige vingeslag. Jeg ble stiv av skrekk, men tvang meg selv til å bevege meg. Jeg måtte komme meg bort derfra. Vingeslagene nærmet seg raskt, og jeg visste at noe - eller noen - var på vei mot meg.
Det sultne vesenet var på jakt. Jeg løp så fort jeg kunne, uten å se meg tilbake. Over min egen raspende, tunge pust lyttet jeg etter dyrehylene som jaget meg. Jeg hikstet etter pusten gang på gang, og det sved i lungene. Munnen min var så tørr at jeg ikke klarte å svelge. Var dyret fortsatt etter meg?
Jeg sprintet av gårde så raskt mine ben kunne bære meg, men plutselig smalt jeg rett i en diger stein og ble kastet i bakken. Lydene rundt meg ble stadig høyere, og jeg tvang meg selv opp på beina igjen i en fei.
Jeg så meg omkring og la merke til at det var store mengder stein rundt meg. Kanskje dyret ikke hadde fått øye på meg ennå? Plutselig raste en av steinene like foran meg og knuste i tusen biter.
Legg igjen en kommentar