Innledning
Hun hadde en slags perlesmykke i håret, eller i det minste så det slik ut. Regnet klamret seg til hennes mørke krøller i bare et øyeblikk før de forsvant som om de ble sugd opp av en svamp, og farget håret hennes enda mørkere.
Krøllene hang stramt sammen i en glatt og skinnende tett masse. Til tross for å være fullstendig gjennomvåt, hadde hun en sjarm og skjønnhet som var uimotståelig, og det var tydelig at hun ikke hadde noen paraply.
Utdrag
Tidligere i dag var Lisbeth nær ved å drepe meg med blikket, midt blant alle gjestene som omringet oss - hennes forlover, brudepiker og foreldre...
Det var vår bryllupsdag, og jeg kunne ikke tro at jeg hadde gjort en slik feil. Jeg hadde ventet på denne dagen i tre år, siden jeg satte forlovelsesringen på fingeren hennes.
Lisbeth var så vakker i den kremgule brudekjolen, med det lyse håret satt opp og perlesmykker som matchet ringen.
Men til tross for all lykken, kjente jeg en klump i halsen, en iskald klo om magesekken, og en skjelving nedover ryggraden.
Det var anger. Jeg hadde lurt meg selv til å tro at jeg elsket Lisbeth høyere enn alt annet, men nå var jeg usikker på hva jeg følte.
Hvor hadde jeg vært de siste tre årene? Hva hadde skjedd på yrkesmessen da jeg trodde jeg var forelsket? Var det bare falsk alarm?
Legg igjen en kommentar