Innledning
Musikk og følelser er to fenomener, som ofte kan knyttes sammen. Dette på mange ulike måter, noen bruker musikken for å skildre de sterkeste følelser, mens andre lager musikk som spesifikt forsøker å ta avstand fra følelser, men linken er da likevel til stede når en må bevisst ta grep for at følelser ikke skal spille inn.
Hvordan fungerer egentlig denne linken mellom disse to fenomenene? Hvordan kan musikk skildre følelser? Hvordan produserer kroppene våre de samme følelseshormonene ved å høre den samme musikken, når personlighetene våre og følelsene våre kan være så ulike?
I musikk med tekst, får musikken som regel i oppgave å skildre tekstens innhold, og da må den også kunne skildre følelsene teksten inneholder. Gjennom den klassiske musikkhistorien har forholdet til følelser i musikken variert stort.
Men hvordan har egentlig komponister klart å vekke frem de spesifikke følelsene i oss som de ønsker gjennom historien? Hva er annerledes, og hva har forblitt likt gjennom tiden?
Gjennom å se på musikk som forsøker å skildre tekst som omhandler lignende følelser, kan man kanskje klare å utpeke noe om denne utviklingen. Jeg har valgt en følelse mye brukt i musikken, nemlig smerte, lidelse, og tristhet.
Innholdsfortegnelse
Renessansen
Barokken
Romantikken
Musikkeksempler:
Kilder:
Utdrag
I barokken skjer en stor musikalsk utvikling, både i forhold til harmonikk, rytmikk, melodi, og instrumentering. Det ble utviklet flere instrumenter og vi fikk den første versjonen av den kjente besetningen, orkesteret.
Med instrumentene inn i bildet, var komponistene likevel fortsatt fasinerte av vokalmusikken, og ønsket at instrumentene skulle bevege seg like fritt som sangstemmen.
Med et orkester åpnet det seg muligheter, og operaen som egentlig hadde en renessanse-tanke ble til. Det blir vanlig å ha solister med komp, både i operaene med arier og resitativer, og i konserter. Med dette blir renessansens polyfoni erstattet av nye prinsipper.
I barokken kom også en slags videreføring og videreutvikling av ordmalingen fra renessansens madrigaler, nemlig affektlæren. Affektlæren er et begrep for måter å kategorisere de emosjonelle uttrykkene i kunsten, spesielt i barokken.
I Didos klage, “When I am laid in earth” fra Dido & Aeneas av Henry Purcell, er disse måtene brukt for å formidle en trist følelse, og gi assosiasjoner til døden. Forspillet til arien er cello som helt alene spiller en kromatisk nedgang.
I affektlæren, også som i renessansen og “moro, lasso, al mio duolo”, så symboliserer dette død og smerte. Kromatiske nedganger fortsetter også så og si i kompet gjennom hele arien, så det skal ikke være noen tvil om hva dette handler om.
Legg igjen en kommentar