Innholdsfortegnelse
Innholdsfortegnelse,kilder
Pionerfasen
Den Lange Motbakken
Mot Frigjøringen
Frigjøringen
Mottak Av Våpen
Sabotasjeaksjoner
Milorgs Sentralledelse

Utdrag
Pionerfasen
I Milorgs tidlige historie refereres ofte til pionérfasen, da Tyskland var stadig fremgangsrike og virket uovervinnelige.

Selv om pessimisme og mismot var utbredt blant ungdommen i Norge, hadde de likevel en sterk kampånd.

Det var blant ungdommen det hele begynte, der noen av de som hadde deltatt i kampene i april 1940, ønsket å gjøre mer.

De skjulte store mengder våpen og utstyr, og fortsatte å holde kontakt i mindre grupper. Selv idrettslag og vennegjenger dannet grupper.

Høsten 1940 økte motstandsviljen blant idrettsungdommen på grunn av den store "idrettsstriden". For å organisere disse selvstendige gruppene måtte de samles, og dette skjedde på to måter:

1). Lokalt ble flere av de selvstendige gruppene samlet sammen.

2). Fra høsten 1940 ble det etablert en landsomfattende sentralledelse som skulle samle alle gruppene i et stort nettverk.

Østlandet var stedet der flest Milorg-grupper ble etablert, og mye av populariteten skyldtes inspiratoren Knut Møyens arbeid.

Etter at Halftan Haneborg Hansen hadde startet arbeidet med å samle de militære motstandsgruppene i 1940, tok Møyen over.

Dessverre hadde Haneborg Hansen ikke den beste sansen for sikkerhet, noe som førte til at organisasjonen raskt ble infiltrert av tyskerne.

Dette resulterte i mange arrestasjoner i 1941, inkludert Haneborg Hansen selv. Møyen var derimot en forsiktig mann som ikke tok noen sjanser, og innførte flere strenge sikkerhetsprinsipper.

Han klarte å holde organisasjonen gående med treningsoppgaver og oppdrag innenfor de begrensede rammene som var tilgjengelige med tanke på våpen og instruktører.

I tillegg til Møyen jobbet Hans Christian Hauge, en ung juriststudent, som senere ble leder for Milorg. Erfaringene han tilegnet seg i denne første fasen var til stor nytte for hele Milorg. Det var vanlig å se tyske patruljer i gatene gjennom hele krigen.

Da sentralledelsen i 1940 ønsket å samle de ulike gruppene, ble det opprettet et øverste organ, Rådet, som besto av rundt fire medlemmer gjennom hele krigen.

I 1940 sendte Rådet et brev til kongen hvor de ba om å bli anerkjent som en offisiell organisasjon. Brevet ble videreformidlet til regjeringen og ble diskutert der. Rådet hadde utviklet retningslinjer for Milorg, og ba regjeringen om å ta stilling til dem.

Milorgs retningslinjer var nøye gjennomtenkt og preget av ansvarsbevissthet, med lite rom for impulsivitet.

Blant annet var de imot å sende våpen og instruktører til Norge på det aktuelle tidspunktet, på grunn av sikkerhetshensyn.

Milorg ble godkjent som en anerkjent organisasjon av det norske forsvaret den 20. november 1941, i samarbeid med SOE.

Likevel fikk de klar beskjed fra SOE om at for å ha noen reell betydning, måtte organisasjonen bygges opp fra grunnen av.