Innledning
Kloden koker, atmosfæren kveles, permafrosten tines og vi nærmer oss 1.5 grad-målet med stormskritt (Rommetveit et al. 2021).
I mange år har vi jobbet med å løse krimakrisen, gjennom teknologiske funn, gode vaner og propaganda.
Har vi oversett at det er mennesket som står i sentrum og at løsningen kanskje ligger i å forstå menneskesinnet.
Klimaperspektivet får stadig større betydning for psykologifaget og et av de store spørsmålene som blir stilt er: når vi vet så mye, hvorfor gjør vi så lite?
Utdrag
Selv om vi klarer å føle større nærhet til klimaet, er det flere hindringer på veien. Tenk deg følgende: det er mandag morgen og gjennom vinduet ser du regnet hølje ned.
Busstoppet er en 10 minutters gåtur unna, mens en varm og tørr bil står rett utenfor. Du vet at du vil spare 20 minutter ved å kjøre bilen til jobb og kan dermed sove litt lenger.
Du vet også at denne bilturen vil bidra til økt CO2 utslipp og ha en negativ påvirkning på klimaendringene, derfor burde du ta bussen.
Allikevel setter du deg, litt ukomfortabel, i bilen og kjører til jobb. Dette ubehaget skyldes det psykologiske fenomenet kognitiv dissonans, som dreier seg om at dine følelser, tanker og atferd er i en motstridene kamp (Stoknes, 2019, ep.3).
For å gjenopprette harmonien mellom disse komponentene må enten måten vi tenker eller handler på endres. Ofte vil vi gjerne beholde atferden vår og da må tankene endres.
Det finnes flere metoder, for det første kan vi modifisere virkelighetsoppfatningen vår. I eksempelet ovenfor er en teknikk å overbevise seg selv om at man egentlig ikke kjører så mye.
Noen sammenligner seg med andre som kjører mer. De kan tenke: «skader det virkelig at jeg kjører den korte turen til jobb, når søsteren min kjører dobbelt så langt hver dag?».
En annen strategi er å legge til en tredje tanke, en som vil forsvare atferden. Det kan hjelpe å dra frem tidligere klimavennlige handlinger, eksempelvis at man tok bussen forrige uke, at man resirkulerer hjemme, bruker gjenbrukbare sugerør eller lignende.
Dette fungerer som en slags moralsk tillatelse. I tillegg kan man, i håp om å svekke bekymring og betydning ty til å tvile på fakta.
Typiske spørsmål kan være: «skader det virkelig så mye å kjøre bil?» eller «alle kjører jo bilen hele tiden, så farlig kan det ikke være?».
Legg igjen en kommentar