Innledning
Tallets trippel 98, 99 og 100 fikk svetten til å renne nedover ansiktet, og hjertet banket så hardt at det var smertefullt. Smertene i magemusklene var verre enn noen gang før. Plutselig ble stillheten brutt av morens stemme som ropte fra kjøkkenet: "Thea! Middagen er klar!"

Utdrag
Etter treningsøkten grep hun tak i meg for å prate om kveldens trening. «Jeg tror det ville bli lettere for deg hvis du klarte å gå ned noen kilo, Thea. Ofte kan man få bedre selvtillit og balanse hvis man er litt slankere..»

Jeg ble helt taus. Tårene strømmet, og jeg løp inn i garderoben og hjem. Det var ikke første gang jeg hadde fått slike spydige kommentarer, men det hadde aldri påvirket meg så mye som nå.

Da jeg kom hjem, gikk jeg rett til speilet på rommet mitt. Det vrengte seg inni meg. Kanskje de hadde rett.

Kanskje jeg var feit. Noe måtte gjøres. Fra den dagen bestemte jeg meg for å gå ned noen kilo. Det første jeg måtte gjøre var å slutte med alt søtt; kaker, is, sjokolade og godteri.

De første dagene var en ren plage. Kroppen skrek etter sukker, og til slutt kunne jeg ikke motstå. Jeg kastet i meg alt jeg fant i huset. Deretter begynte jeg å tenke på det treneren hadde sagt.

Jeg følte meg mislykket. Jeg kunne ikke engang gjøre dette riktig. Så skjedde det. Jeg sprang til toalettet med hodet over, og stakk fingeren dypt ned i halsen.

To uker senere bestemte jeg meg for å veie meg. Pulsen økte, og hjertet dunket hardere. Jeg holdt pusten og lukket øynene.

"Tør jeg se?" Spurte jeg meg selv. Da jeg åpnet øynene og så ned på vekten, følte jeg meg umiddelbart ti kilo lettere. Jeg hadde gått ned to kilo!

Dagene etterpå føltes bedre. Det var en motivasjon å se at slankekuren fungerte. Men jeg gikk ikke ned i vekt fort nok.

Jeg gikk rundt og snakket med meg selv for å finne en løsning. Da slo det meg: "Hvis jeg klarte å slutte med godteri, kan jeg vel kutte ned på maten og trene også."