Krisepsykologi som industri

Innledning
Den 21. oktober 2000 publiserte professor Einar Kringlen en kronikk i Dagbladet med tittelen "Krisepsykologi som industri". Kringlen, en anerkjent psykiater og lege, er forfatter av flere lærebøker innenfor psykiatri og er ofte brukt som ekspertkilde i media.

Kronikken tar for seg samfunnets økende bruk av profesjonelle hjelpere for personer som har opplevd alvorlige psykologiske belastninger eller traumer, som kan føre til posttraumatiske stresslidelser.

Selv om kronikken først og fremst er informativ, har den også en appellativ og ekspressiv funksjon. Kringlen har en personlig tilknytning til emnet og skriver med en viss følelse og engasjement, samtidig som han appellerer til leserne om å reflektere over samfunnets avhengighet av profesjonell hjelp i krisesituasjoner.

Utdrag
Noen dager etter at Kringlens kronikk ble publisert i Dagbladet, kom psykolog dr. philos Atle Dyregrov med en kommentar til teksten.

Dyregrov, som er leder for senteret for krisepsykologi, påpeker at selv om Kringlen fremmer dokumenterte sannheter, kan disse tolkes som et forsøk på å endre maktbalansen og posisjonene innenfor den terapeutiske verden.

Dyregrov argumenterer for at den eneste virkelige "industrien" i psykiatrien er legemiddelindustrien, som involverer milliarder av kroner, mens krisepsykologiens tilnærming i hovedsak handler om å gi omsorg og støtte til personer som står midt oppe i traumatiske hendelser som kan endre livene deres for alltid.

Dyregrovs kommentar viser at det kan være ulike perspektiver på samfunnets bruk av profesjonell hjelp i kriser, og at det kan være en kompleks debatt med mange faktorer å ta hensyn til.

Selv om begge ekspertene er enige om behovet for støtte og omsorg for personer i krisesituasjoner, viser deres ulike synspunkter på hvilken tilnærming som er mest effektiv og bærekraftig.

I denne artikkelen imøtegår Dyregrov mange av de dokumenterte påstandene til Kringlen ved å vise til andre undersøkelser som er gjort om krisepsykologisk arbeid og såkalt debrifing.

Dette illustrerer hvordan medisinsk og psykiatrisk arbeid og forskning er under stadig endring og debatt. Dyregrov advarer også mot å romantisere samfunnet slik det var for 30-40 år siden, og hevder gjennom sitt arbeid med mennesker som har opplevd alvorlige ulykker og død at nærmiljøets støtte og omsorg ikke alltid er tilstrekkelig for å bearbeide traumatiske opplevelser.

Dette viser hvordan det kan være uenighet og forskjellige synspunkter mellom ulike yrkesgrupper og profesjoner innenfor feltet.