Innledning
Elfenbenskysten ble en selvstendig og uavhengig nasjon etter at Frankrike ga fra seg sin tidligere koloni i 1960.

Til forskjell fra mange andre kolonialiserte land, opprettholdt Elfenbenskysten sitt nære forhold til Frankrike, og dette gode samarbeidsforholdet har fortsatt til i dag.

Fèlix-Hophouët-Boigny var leder for det eneste lovlige partiet i landet, Le Parti dèmocratique de Côte d’Ivoire (PDCI), og ble valgt til landets første president i 1960 på grunn av hans tilhørighet til landets største stamme, Baoulè-stammen, og den store oppslutningen han hadde blant befolkningen.

Fra 1960 til hans død i 1993 var han president i landet. I perioden fra 1960 til 1990-tallet var Elfenbenskysten preget av politisk stabilitet og økonomisk vekst, og var ansett som et av de mest stabile landene i Vest-Afrika.

Landet var verdens største produsent av kakao og en av verdens største kaffeprodusenter, og hadde en sterk valuta i CFA-francen.

Landet fikk også stor støtte fra franske og andre utenlandske investeringer. Alt dette førte til at økonomien og landet blomstret, og det så ut som Elfenbenskysten var på riktig vei.

Utdrag
En tredje fraksjon i konflikten er "Mouvement Populaire du Grand Ouest (MPIGO)", som hovedsakelig består av stammefrender, venner og familie av den drepte generalen Güei.

Gruppen får støtte fra Liberia og inkluderer også leiesoldater fra både Liberia og Sierra Leone. For tiden har MPCI kontroll over områdene i nord, mens de to andre opprørsgruppene (MPIGO og MJP) kontrollerer områdene i vest.

I tillegg til støtte fra nabolandene Liberia og Sierra Leone, har opprørerne også fått hjelp av leiesoldater fra disse landene.

Det er imidlertid bekymringsfullt at mange i den franske regjeringen håper på et regjeringsskifte i Elfenbenskysten, da Gbagbos regime har vært det minst vennlige mot Frankrike siden kolonitiden.

Dette kan forklare en viss passivitet fra Frankrikes side, til tross for eksisterende beskyttelsesavtale mellom de to landene.

Konflikten i Elfenbenskysten har ført til en stor flyktningekrise, med over 150 000 mennesker som har flyktet fra områdene i og rundt Bouaké sørover til tryggere områder.

De fleste offentlig ansatte forlot sentrale og nordlige deler av landet like før opprørerne tok makten, noe som førte til en lammet økonomisk forvaltning og offentlig administrasjon.

Skoler, sykehus og andre viktige institusjoner er forlatt og stengt, og byer er uten elektrisitet, vann og sanitær.

Matmangel og prisøkning på matvarer, spesielt i nord, har ført til store utfordringer for befolkningen. I vest, hvor krigshandlingene har vært verst, er mange byer og landsbyer nå forlatt og folketomme.