Innledning
Jeg nærmer meg busstoppet der jeg skal av, men jeg klarer ikke å trykke på stoppknappen. En følelse av angst og apati tar tak i meg, og jeg blir sittende fastspent i setet mens busstoppet sakte nærmer seg.
Jeg forsøker å riste av meg denne mentale blokkeringen og overtale meg selv til å handle, men det føles som om kroppen min ikke vil samarbeide. Til min store fortvilelse passerer jeg busstoppet uten å kunne gjøre noe med det.
Utdrag
Jeg må avslutte det. Avslutte vennskapet. Det er grunnen til at jeg sitter på bussen nå. Men jeg gikk glipp av sjansen, og nå må jeg samle mot igjen og grue meg til å gjøre det en annen dag.
Som om ikke denne lange og smertefulle skoledagen var ille nok. Jeg har ikke klart å konsentrere meg om noe som helst og har knapt svart når noen har snakket til meg.
For jeg vet at han vil bli knust. Han vil hate meg, selv om jeg gjør det for hans eget beste. Som når jeg sa at jeg elsket ham.
Bussen stopper ved et nytt stopp og flere passasjerer går om bord. Som alltid velger jeg å sette meg lengst inn på setet for å ta minst mulig plass, i tilfelle noen ønsker å sette seg ved siden av meg.
Selv om det sjelden skjer, føler jeg meg bedre forberedt på denne måten. Men enda en gang velger ingen å sitte ved siden av meg.
Bussen har vært nesten full i lang tid nå, men fortsatt er det ingen som ønsker å sitte ved siden av meg.
Begynner jeg å stråle ut en negativ energi som skremmer dem bort? Kan de føle at jeg er en ond person? Kan de merke hvor forferdelig jeg er som menneske?
Jeg sitter stivt på setet, innsunket og med knærne presset opp mot seteryggen. En ubehagelig følelse sprer seg gjennom kroppen min, og jeg har lyst til å krympe meg sammen og forsvinne.
Jeg føler meg iakttatt av de andre passasjerene på bussen, selv om de ser ut til å være opptatt med egne gjøremål. Jeg føler meg som et fælt menneske, som en magnet som trekker til seg oppmerksomhet og forakt.
Legg igjen en kommentar