• Geografi
  • Utdanning: Vg1
  • Karakter: 5
  • Ord: 1402

Innholdsfortegnelse
Oppgave A
Jordas Oppbygning Og Jordskorpen
Den Geologiske Kalenderen
Oppgave B
Tsunami Thailand (2004)
Kilder Oppgave A:
Kilder Oppgave B:

Utdrag
Jorda består av tre hoveddeler: jordskorpa, mantelen og kjernen. Jordskorpa ligger ytterst og er også kalt for litosfæren.

Tykkelsen på jordskorpa kan variere fra bare noen få kilometer til omtrent 250 kilometer. Mantelen ligger under jordskorpa, og går 2900 km innover mot jordas kjerne og utgjør 84% av jordas volum.

Mantelen består hovedsakelig av faste bergarter, men noen steder er det tilstrekkelig høy temperatur at bergartene smelter, og det dannes magma.

Innerst ligger kjernen, som består av den ytre kjernen på 5100 km og den indre kjernen på 6378 km. Den ytre kjernen er flytende og består hovedsakelig av jern og nikkel, mens den indre kjernen er fast og kompakt.

Den indre kjernen inneholder også mye jern og nikkel, men i denne delen av jorda er trykket så høyt at bergartene ikke klarer å smelte, men forblir faste.

Jordskorpa består av 6-8 store kontinentalplater, i tillegg til en rekke mindre plater. Disse platene beveger seg i forhold til hverandre, men utrolig sakte, til sammen 2-6 cm i året (det er omtrent like fort som fingerneglene dine vokser).

Teorien om at jorda består av flere jordplater som beveger seg i forhold til hverandre kalles platedrift/platetektonikk.

Platene har beveget seg mye i løpet av jordas levetid. For omtrent 200-300 millioner år siden var alle kontinentene samlet i et stort kontinent kaldt Pangea, gresk for “alt land”.

I dag er platene fortsatt i bevegelse, inkluderende vår egen kontinentalplate: den eurasiske jordplaten. Norge beveger seg blant annet oppover i et slags “brassespark” mot Russland.

Etter andre verdenskrig var det et stort fokus på å kartlegge havbunnen rundt jordoverflaten, og det ble som et resultat oppdaget store midthavsrygger.

Man observerte at bergartene på siden av ryggen var eldre jo lenger unna du kom. Dermed tolket de det som at havbunnen bevegde seg sakte fra ryggen og at det skapte sprekker hvor glødene magma kom opp.

Disse observasjonene skapte stor interesse blant geologene, og i 1970 kom teorien om platedrift (Geografi 2020, Cappelen Damm, s28).

Platedriften skyldes rotasjonen av magma i mantelen. Magmaen langt under overflaten varmes opp grunnet den høye temperaturen, som fører til at magmaen i dypet får mindre massetetthet og stiger oppover.