Horisontalt kast

Innholdsfortegnelse
Forsøk utført
Hensikt
Utstyr
Fremgangsmåte
Absolutt usikkerhet
Beregninger
Differanse mellom vertikal og horisontal
Konklusjon

Utdrag
Forsøk utført:
30.08.05

Hensikt:
Vi ønsket å undersøke om tyngdekraftens akselerasjon er den eneste faktoren som påvirker et horisontalt kast.

Med andre ord ønsket vi å finne ut om et objekt vil bruke like lang tid på å falle til bakken (fra en bestemt høyde) uansett hvilken startfart objektet har.

På denne måten ønsket vi å undersøke om det er andre krefter som påvirker bevegelsen til objektet i tillegg til tyngdekraften.

Utstyr:
- 2 x lysporter (fotoceller)
- Databehandler (medium som kan behandle informasjon fra fotocellene)

- 2 x kuler (1 kule vil evt. være nok)
- ”kulekanon” (eller noe som kan gi kula startfart i horisontal retning)

- stativer (for å kunne holde lysporter og ”kulekanon” i en konstant høyde)
- målebånd, ca 2 m /m cm-avlesning

Fremgangsmåte:
Linjen med prikker viser det forventede banesporet til kulen etter at den er skutt ut.

For å beregne farten til kulen, må vi også måle avstanden mellom lysportene og sørge for at Lysport 1 og 2 er så nærme hverandre som mulig.

Dette vil gi oss mer nøyaktige tids- og fartsmålinger. Det er viktig å plassere lysportene så nær utskytningspunktet som mulig, så lenge det er praktisk mulig.

Ved å beregne distansen som kulen har tilbakelagt per tidsenhet, kan vi deretter beregne dens hastighet.

Etter dette følger den praktiske delen, der kulen blir skutt ut og lander på bakken eller et annet underlag.

Vi må måle avstanden fra utskytningspunktet til stedet hvor kulen traff bakken ved hjelp av et målebånd.

Kanonen vår hadde en spesiell mekanisme som tillot to kuler å bli skutt ut samtidig, én i horisontal retning og én i vertikal retning, uten startfart.

Selv om det ikke er nødvendig å bruke en slik mekanisme, er det likevel interessant å undersøke om øynene våre kan oppfatte om begge kulene treffer underlaget samtidig.

Å skyte ut en kule i horisontal retning er tilstrekkelig, men det kan være verdt å teste denne mekanismen for å se om det gir noen fordeler.

Under den delen av eksperimentet der kulen falt vertikalt mot bakken, brukte vi kun et målebånd for å måle avstanden kulen falt.

Deretter beregnet vi den teoretiske tiden det tok for kulen å nå bakken ved å bruke tyngdens akselerasjon (9,81 m/s2). Vi antok at denne verdien var nøyaktig og pålitelig.

Dataene samlet inn ved direkte menneskelig avlesning i et forsøk som dette, kan være beheftet med feil og usikkerhet og bør derfor tolkes med forsiktighet.