Havet av Alexander Kielland og Mere fjell av Rolf Jacobsen

Beskrivelse av oppgaver
Kommentar: Oppgaven har to deler, og du skal svare på begge delene. I den første delen skal du bruke dine egne ord når du forklarer hva de to tekstene sier. I den andre delen kan du bruke egne erfaringer.

Utdrag
Havet generelt
Det er umulig for meg å se på alle sidene ved havet i spiser lite essay som dette. Et så stort emne, med så mange innfallsvinkler, gjør at man må velge ut noen måter å gå løs på, å gå ut fra. Jeg velger her å konsentrere meg mest om havet og det forhold det har hatt til menneskene gjennom tidene, mens jeg til en viss grad unngår å si så mye om forurensning av havet, overfiske, etc.

Uendelig, mektig, evig. De er alle adjektiv som sier noe om havet. En uendelig rekke metaforer er tilknyttet det; utallige er de diktere og forfattere som har skildret det, de kunstnere som har malt det og tegnet det. For havet har alltid vært en del av livet til menneskene, ingenting på jorden vår har møtt så mye frykt, men og så mye tiltro som havet.

Men her må jeg stoppe litt opp. For hva er egentlige havet? Det er en stor søledam, vått vann som omgir oss på alle kanter. Det er så enkelt som det. Men samtidig er det så mye mer. Et perpetuum mobile, et uforanderlig stille teppe; igjen og igjen, bølgene slår mot stranden, mykt og vennlig, langsamleg. Men med et: en veldig tsunami, en flodbølgje, slår inn mot land, han legger hamnebyer aude, knuser skip og trær; alt som står i veien for ham får unngjelde. Da endres havet fra en god venn til en dødbringende fiende. For slik er det, havet. Vennen til menneskene, men også fienden deres. bevare

Her ligger kanskje og noe av det fascinerende med havet, for på alle måter er det både livgivande og dødelig for mennesket; som de tre indiske hovudgudar; de er en, men de er også tre: Shiva, audeleggjaren og Vishnu, voktaren og Brahma, som er i alt. Her finner vi mye og av havet, det legger aude og det hjelper. Havet gir og havet tar. Det er hverken godt eller smerter, det bare er. Havet har aldri lovet noe, så det er ikke trulaust. Det skrev Alexander Kielland i 1880, og det er fortsatt riktig. Vi kan ikke beskylde det for noe, men vi må heller ikke takke det.

Bølgene:Disse mektige tjenere av Neptun, Poseidon eller hva vi ynskjer å kalle ham, havguden; stundom, når vinden blåste kraftig, rører de på seg, da vasker de mot stranden, i et uendelig forsøk på å vaske vekk sandet, slite på bergingen. Bølgene, hele tiden leter de etter sjømenn; for det største ynskje havet har, det er å stede uheldige sjømenn til den siste hvil, da er det lykkelig.

Hvor mange matroser og andre som har funnet den tyste kyrkjegården sin på bunnen av havet, vet ingen. Til alle tider når menneskene har seilt på havet, har skip forlist og menneske druknet. Hvor finner vi den endelige kyrkjegården vår; av hav er vi kommet, til hav skal vi bli og av hav skal vi atter oppstå. Og nett her finner vi kanskje det mest skremmende med sjøen - havet. Etter å ha slukt disse menneskene, hva gjør det? Viser det tekn på å ha stilnet sulten, mette hungeren? Nei, det gjør ikke det. Ikke den minste lille rap kommer opp fra dypet, og en undrer seg: Hvor mye rommer det egentlig

Få gratis tilgang til oppgaven

Last opp en av dine egne oppgaver og få tilgang til denne. Det tar bare 2 minutter