Gaten

Innledning
Diktene «Gaten» og «Byens metafysikk» er begge politiske dikt fra nyrealismen som tar for seg samfunnet og klimaet.

«Gaten» er skrevet av Rudolf Nilsen som levde mellom 1901 og 1929. Han debuterte i 1925 med diktsamlingen «På stengrunn», der diktet «Gaten» er det tredje diktet i samlingen.

Nilsen publiserte kun en samling til før han døde, men en tredje diktsamling ble publisert posthumt. «Byens metafysikk» er skrevet av Rolf Jacobsen som levde mellom 1907 og 1994.

Han hadde en langt mer langvarig karriere med totalt 17 diktsamlinger og 8 priser mottatt. I likhet med diktet «Gaten», ble dette diktet også publisert i debutdiktsamlingen til forfatteren. Samlingen heter «Jord og jern» og ble publisert i 1933, åtte år etter «På stengrunn».

Utdrag
«Byens metafysikk» er ikke like tradisjonelt og symmetrisk i oppbyggingen som «Gaten», men den er fortsatt ganske tradisjonell. Diktet består av syv strofer med to til fire verselinjer per strofe.

Derimot så har diktet mange halvrim eller gjentagende ord, noe som skaper en rytme og flyt i diktet. For eksempel stå starter flere steder to til tre setninger med samme ord.

Diktet tar i bruk flere gjentagelser, besjeling, kontraster og metaforer. De gjentagelsene som er brukt er kun etter hverandre for å lage rytmen i teksten. Besjeling er også brukt mye for å lage et unikt bilde på infrastrukturen under bakken.

For eksempel skriver Jacobsen: «Telefonkablenes nervefibre. Gassledningenes hule blodårer». Metaforer er brukt for å skape samme bilde som besjelingene. «Østens skyhøye menneskealper» kan være en metafor for skyskrapere.

Diktet avslutter med to strofer som er kontrasterende med resten av diktet. Hele diktet fram til da er det under bakken beskrevet på en dyster måte, men på slutten så blir en jeg person introdusert som blant annet beskriver en annen person som danser i solskinnet.

Mesteparten av diktet er en skildring av infrastrukturen under bakken som telefonkabler, gassledninger og kloakker.

Denne infrastrukturen blir blant annet beskrevet som lenker som binder øst og vest sammen. Videre skriver Jacobsen at ingen kan lukte stanken fra kloakken eller se byens jernkledde innvoller arbeider.

De to siste strofene endrer hele preget til diktet seg. Det første beskriver en person som danser over asfalten i solskinnet.

Siste avsnitt blir jeg personen introdusert og sier at: «og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel».