Innledning
På horisonten daler skumringen og kvelden smyger seg sakte inn i Oslos gater. En svak, men merkbar høstvind virvler gjennom luften og får løv og papir til å danse.
Ved en liten kiosk rundt hjørnet sitter to 18 år gamle gutter og forsøker å roe nervene sine med en røyk.
Daniel mumler lavt, så ingen skal kunne høre ham, og spør "Er du klar?" Emil svarer høyt og tydelig "Ja, for helvete", uten å bry seg om de forbipasserende menneskene.
Utdrag
"Kom deg inn her! Du kjenner veien til møtestedet, vi sees der," sier Emil raskt til Daniel. De løper i hver sin retning, med politiet jagende etter dem. Adrenalinet pumper i Daniel og han løper mye raskere enn politibetjentene.
Politiet skriker at han skal stoppe og gi seg, men Daniel gir ikke opp. Han løper inn i en bygård for å ta seg et pust i bakken. Han setter seg ned på noen trappetrinn ved inngangen til et leilighetskompleks og ser på hendene sine.
Han rister på hodet og tenker at dette kanskje ikke var den beste karriereveien han kunne valgt. Vinden tar seg opp og kjøler ned Daniel. Etter å ha sittet på trappen i noen minutter, hører han lyder fra gaten på den andre siden av bygningen han sitter ved.
Han reiser seg sakte og ser seg rundt. "STOPP!" roper en politibetjent fra gaten. Daniel får øye på Emil, som står helt alene på gaten parallelt med den Daniel nettopp løp gjennom.
Emil stopper opp og snur seg mot politiet, andpusten. "Emil! Ikke gjør det, løp for helvete!" roper Daniel. Etter et øyeblikk trekker Emil av. "Ahh!" roper en truffet politibetjent. Emil fortsetter å skyte helt til magasinet er tomt.
Daniel ble overveldet av sjokk. Han kunne ikke tro hva han nettopp hadde vært vitne til. Han falt tungt til bakken og slo hodet i asfalten, og ble bevisstløs.
Emil begynte å løpe igjen, med håp om at bena hans ikke ville svikte ham. Forsterkninger dukket raskt opp, og de fortsatte å jage Emil videre. Til slutt var Emil helt utslitt, og han stoppet opp og kastet opp på et gatehjørne. Han satte seg ned, litt oppgitt.
Legg igjen en kommentar