Innholdsfortegnelse
Thomsons atommodell
Rutherfords atommodell
Bohrs atommodell
Utdrag
Mot slutten av 1800-tallet hadde mennesker allerede en solid forståelse av hvordan de kunne anvende elektrisitet og generere elektrisk strøm. Likevel var det en forholdsvis begrenset kunnskap om selve naturen til elektrisitet.
Det var J. J. Thomson som satte i gang en banebrytende oppdagelsesreise. Han viste at det var mulig å lede elektrisk strøm gjennom en svært tynn gass. En fascinerende observasjon var at når elektrisk strøm passerte gjennom denne gassen, etterlot den et luminescerende spor.
Rundt år 1897 utførte Thomson en rekke eksperimenter for å utforske hvordan strømmen kunne påvirkes av ytre magnetiske og elektriske felt.
Disse eksperimentene førte ham til en bemerkelsesverdig konklusjon: Strømmen besto av ekstremt lette partikler som var negativt ladet. Massen til disse "strømpartiklene" var omtrent 1/1000 av massen til et hydrogenatom. Thomson ga disse partiklene navnet "elektroner."
Den negative ladningen til elektronene måtte nødvendigvis stamme fra atomene. Atomer er normalt elektrisk nøytrale, og Thomson forestilte seg derfor at et atom lignet på en slags rosinbolle.
Deigen som utgjorde rosinbollen var et positivt ladet stoff, mens de negative elektronene var som rosiner som var spredt i denne bolledeigen.
Thomson ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1906 for sin banebrytende oppdagelse av elektronet. Selv om elektronet var identifisert, forble spørsmålet om hva denne positive "deigen" som inneholdt elektronene var, en utfordring som gjensto å bli besvart.
Rutherfords atommodell
Ernest Rutherford, den anerkjente forskeren fra New Zealand, steg inn i historien med sin oppdagelse av tre ulike former for radioaktiv stråling.
I sine yngre dager begav han seg til Cavendish-laboratoriet i Cambridge, hvor han var under veiledning av den berømte J. J. Thomson.
Rutherford bar en nysgjerrighet som drev ham til å utforske atomets innerste hemmeligheter. Men hvordan kunne man avdekke atomets struktur når selv de mest kraftfulle mikroskopene ikke kunne gi et glimt av noe så ufattelig lite?
Løsningen hans var å skyte alfapartikler mot en tynn gullfolie. Alfapartikler var ham kjent fra sitt tidligere arbeid med radioaktiv stråling. Disse alfapartiklene var positivt ladde og hadde samme masse som heliumatomer.
Ved å nøye studere retningen disse alfapartiklene tok etter å ha passert gjennom gullfolien, kunne han trekke slutninger om atomstrukturen.
Resultatene fra disse eksperimentene var intet mindre enn sjokkerende. Flertallet av alfapartiklene passerte gjennom gullfolien uten å kollidere med noe som helst. Imidlertid opplevde noen av alfapartiklene dramatiske retningsskifter.
Legg igjen en kommentar