Innledning
Jenta foran meg sitter med tomme øyne. Øyenskyggen hennes renner nedover ansiktet i takt med tårene som faller fra øynene hennes.
Hun stirrer intenst på en gul kaffeflekk på bordduken, mens fregnene på kinnene hennes er dekket av saltvann. Jeg prøver å unngå å se på henne, og i stedet fokuserer jeg på taket for å unngå at også mine tårer skal synes.
Jeg føler meg så hjelpeløs og svak, selv om jeg vet at jeg må være sterk for henne nå. Det hun nettopp har fortalt meg har satt seg dypt i meg.
Hun har delt historien om foreldrenes skilsmisse, den voldelige stefaren og de utallige psykologtimene hun har måttet gå gjennom.
Utdrag
Vi er fortsatt sittende i sofaen i kjellerstuen hjemme hos meg. Planen var å kose oss med en filmkveld, men denne fredagskvelden skulle vise seg å bli annerledes enn forventet.
Hun sitter tett inntil meg mens tårene våre renner nedover kinnene våre, og det føles som om de aldri vil slutte å falle. Jeg trekker pusten og hvisker inn i øret hennes: "Emma, du vet at jeg alltid er her for deg, ikke sant? Det vet du?
Emma svarer ikke, men løfter hodet fra brystet mitt og ser meg rett i øynene. Plutselig kjenner jeg en bølge av uforklarlige følelser som bobler opp i meg når blikkene våre møtes.
Hun ser på meg med sine vakre valpeøyne, og jeg kan ikke annet enn å smile tilbake til henne. Etter en stund begynner hun å le, og viser meg et nydelig smil med perleraden av tenner hennes på innsiden av leppene.
Det føles absurd at vi bare noen sekunder tidligere gråt og hadde en trist stemning, men nå sitter vi her og ler sammen.
Legg igjen en kommentar